Odd Walters viderverdigheter

Odd Walters viderverdigheter

søndag 31. juli 2011

På bærtur

På bærtur

I det siste har vi - vil jeg anta - alle hatt behov for å koble ut. Koble ut media, tanker og inntrykk. Det kan gjøres på forskjellige vis. Visesangeren Terje Nilsen fra Bodø synger i visa “Mjelle” om et sted for kontemplasjon:

Vess alle hadde funne sæ et Mjelle
Ei stille strand som fylte dem med fred
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet
Og tenk igjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en anna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
For bølgan som bryt brott oppover stranda
De trekk sæ stilt tebake kver en gang.

Dikteren Helge Stangnes skriver om å “Spekre firtom” at det er et artig arbeid, for da kan en innbille seg at spikeren er noe eller noen du irriterer deg over - “der fekk du den du, å hei og hå”. Jo, det er mange metoder å koble ut på. Jeg vil slå et slag for å dra på bærtur - i bokstavelig forstand, ikke metaforisk.

I skrivende stund har jeg vært og plukket både blåbær, molte og bringebær. Og jeg har samme opplevelsen av ekstrem RO hver gang. Jeg går inn i en slags transe, der alt som står i fokus er å plukke den sorten bær jeg er på tur etter. Jeg putter bare unntaksvis bær i munnen - alt skal i bøtta. Verden omkring forsvinner - alt dreier seg om å pelle bæra av lyngen, og samtidig lokalisere hvor neste molte eller blåbærris står. My mind goes blank, sier man på engelsk, og det er den beste beskrivelsen for det som skjer. Alle hverdagslige bekymringer, store som små, blir borte, eller i det minste skjøvet helt ut av fokus mens jeg er på tur. Og det kjennes faktisk godt. Inntrykk fra alle livets skjermer, mas fra alle hold blekner og svinner. Og så har man en hel del andre bonuser.

For det første får man frisk luft - det vil si, man inntar mange slags lukter og dufter man ellers ikke omgir seg med. Myrvann, lyng, trær, blomster - og bæra sjøl. Alt sammen odører som er naturlige og behagelige - i motsetning til det meste vi omgir oss med i det daglige.

For det andre får man mosjon. Rørt på seg. Trim. Hjertet slår litt raskere, lungene drar inn den før nevnte friske lufta i lange drag. Muskler bygges, fett forbrennes og ryggen styrkes.

For det tredje får man en naturopplevelse. Man gjør seg bedre kjent i landskapet der man går, enten man kjenner det fra før eller ikke - man oppdager alltid noe nytt, det er alltid en ny blomst, et tre, en fugl eller noe annet man ikke har sett der før, som beriker turen. Mygg og klegg som biter, lar jeg sitte til jeg har tømt plukkehanda i spannet, før jeg rolig dasker dem vekk - jeg nevnte følelsen av RO innledningsvis, gjorde jeg ikke?

For det fjerde - forutsatt at man er litt heldig - får man en bonus i form av sunne naturprodukter, fulle av vitaminer og antioksidanter, stort sett helt gratis. Blåbær er noe av det sunneste man kan spise - forskning viser at det kan ha positive forebyggende effekter for en mengde ting. Molter har man spist i uminnelige tider for sitt høye C-vitamininnhold.

For det femte: Man er med på å opprettholde en tusenårig tradisjon. Vi er så rike i dag at vi trenger ikke å være jegere, samlere eller fiskere - vi kan kjøpe alt ferdig på butikken eller torvet. Men vi mister helt klart noe da! Nærheten til det vi kommer fra - til naturen, til kildene for vår eksistens. Vi er - samme hvordan du ser det - ikke skapt for å traske på asfalt og stirre på skjermer. Disse tingene har bare eksistert de siste få generasjonene av menneskehetens historie, og er og blir fremmedelementer for oss.

Den roen jeg føler når jeg høster av naturens goder i juli og august er allikevel den sterkeste grunnen til å dra på bærtur. Selv tanker om hevn, hat, sorg og savn blir fjerne. Jeg tror ikke noen terrorister, uansett hvilken forskrudd -isme de påstår seg svoren til, noen gang har vært på bærtur. Jeg våger faktisk å påstå at den som en gang har vært på en skikkelig bærtur - fremdeles i bokstavelig forstand - vil aldri kunne begå en terrorhandling. Jeg våger også å påstå - uten belegg for det, mind you - at en bærtur er god traumebehandling. Som nevnt - du tømmer hodet for gørr, og fokuserer på en aktivitet som ikke har noen negative konsekvenser overhodet - tvert om er det god mentalhygiene på alle plan.

I 2012 blir derfor mitt mål dette: Jeg skal ta med meg folk på bærtur. Mennesker som trenger ro, harmoni, fokus, avslapning. Kanskje til og med folk jeg ikke kjenner, kanskje til og med nye nordmenn. Det får bli mitt bidrag til kulturbrubygging og mer inkludering- for å vise fram molteplassene sine må vel være toppen av åpenhet.

onsdag 8. juni 2011

Veivalg...

Det hender jeg har elever med velutviklet sans for det lett absurde, burleske og ironiske. Disse leser ofte Pondus og andre tegneserier som er mynta på et voksent publikum. De spør ofte om vi lærere nyter å plage elever med lekser og prøver og desslike. Til det bruker jeg å svare at "Ja, siden du spør, så sto det mellom tannlege og lærer, men jeg hadde ikke karakterer gode nok til tannlegestudiet, så da måtte det bli lærer. Begge steder får man jo pine folk mot betaling." Disse elevene ler godt, mens andre lurer på hvor mye sant det er i et slikt utsagn. Så jeg laga da et engelsk dikt hvor jeg utdyper min yrkesvalgbegrunnelse.

What I became and why

What I would be when I grew up
I always knew so well
I wanted to become real bad
Give people pain and Hell.

I thought I'd sign up for a war
And shoot and bomb and kill
To massacre some villages
Would surely be a thrill.

Or I could be a gangster
And protect my family
With pistols and machine guns
Attack my enemy.

Or I could be a torturer
With Saddam Hussein
And pull out nails and teeth on people
Just to give them pain.

A dentist could be just my choice
I'd drill as much as I could
But people now, they floss and brush
So their teeth are now too good.

So I decided upon this
The ultimate bad-ass:
I give a lot of homework
In an English class.

fredag 25. mars 2011

Far for første gang

De innviede vil kjenne igjen bloggtittelen fra boka til Finn Bjelke i NRK P1 (Herreavdelingen, Popquiz, 20 spørsmål). Saken er at jeg har blitt høddhenta til å skrive for flere enn Namdalsavisa. Jeg er i disse tider publisert i et magasin som heter "Fødsel i fokus". Man finner hjemmesiden til organisasjonen her:

http://www.fodselifokus.no/

Oppdraget var å skrive min fødselsopplevelse. Historien ble ganske personlig, og siden magasinet foreløpig har et ganske sparsomt opplag, publiserer jeg den her og.


Min fødselsopplevelse
Jeg er fredagsbarn. En sånn som gjør alle glade, vet du. Nå er jeg ikke sikker på at alle gamle rim og regler stemmer. Men ifølge min far, kom jeg til en fredags kveld på høsten i 1971. På ei fødestue i Meløy på Helgeland, flere timers reise fra nærmeste sykehus. Mamma var 19 år og jeg var deres første. Jeg tror det tok sin tid - ikke av de strieste fødslene i verden, men allikevel. Og dette var i den tida mannfolk ble huta og jaga ut og bort fra begivenhetene av jordmødre og pleiersker. Fadern ble satt på et venterom mens han kikka ut i høstmørket og hørte regn og vind slå og jamre om hverandre mot vinduene. Men siden det var fredag, var det jo Detektime - noe vi som er gamle nok til å huske NRK-monopolets glade dager vet hva er. Og han så på Detektimen, mens mamma pusha og pusta og pressa og balte for å få satt meg til verden. Og midt i “Mannen med kofferten”, som serien het, sånn ca kvart på ni på kvelden, ga jeg lyd fra meg, og ploppet inn i tilværelsen.

Så hvorfor begynner jeg denne historien med min egen fødsel? Oppdraget er jo å skrive om min opplevelse av å bli far for første gang. Jo: det er en viss parallell her - jeg fikk heller ikke være med på å se min førstefødte komme til verden. Svangerskap og revmatiske lidelser er en dårlig kombinasjon. I hvert fall var det det for hun som er mor til mine to barn. Vi prøvde først ei stund å få barn uten å lykkes. Så fulgte testing av både det ene og det andre, uten at noe galt ble fastslått. Så ble det en liten hormonkur, med påfølgende formaning fra den tyske gynekologen om at “ nå zkal dere bare gjøre helt zom wanlich, dere trenger iche ta bukzene af mit en gang”. Ja ja, ham om det. Uansett, vi ble da gravide.

Men høst og revmatisme - og svangerskap - fører til svangerskapsforgiftning. Ofte. Og fruen este ut, noe helt på sin plass og i orden, men med vannansamlinger i kroppen som kunne irrigert store rismarker. Jeg vet at andre vordende fedre ofte beskriver den gravide fruen som en kombinasjon av Moby Dick og kaptein Akab - stor og hvit, og med det morderiske instinktet til begge. Hos oss rådet vel mer usikkerhet og rådvillhet - og med en måned igjen av svangerskapet, i slutten av november, blir vi da innlagt. Fostermåling viser at selv om det er litt tidlig, er det ingen fare ved å føde nå. Etter noen dager med overvåkning, forsøker man å sette i gang fødselen, men riene avstedkommer ikke noe resultat. Men utpå dagen den første desember legger jeg merke til at fruens legger er like tjukke hele veien - fra knærne og ned. Anklene er borthovnet av vannansamling i kroppen, fingrene ser ut som korte medisterpølser - jeg sverger på at man kunne montert en kran hvor som helst på kroppen hennes, og fått bra vanntrykk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne ha noen innvirkning på en fødselsleges avgjørelser, men etter å ha vist vedkommende beina til fruen, fikk mannen et høyt antall rynker i panna, og det ble bestemt at barnet skulle tas med keisersnitt samme kveld.

Hastekeisersnitt får ikke far være med på. Det er meg uvisst av hvilken grunn, men kanskje bør man forberedes litt mentalt på at folk skal skjære opp magen på kona di og forløse barnet ditt - sjøl om det er i beste mening. Så som min far igjen, ble jeg sittende utpå tidligkvelden og vente. Foran TV-en. Og jeg vil for alltid huske hva jeg så på. Globus 2 på TV2 sendte nemlig et program om en thailandsk dyrehageelefant som hadde fått infeksjon i en fot og måtte amputere den like under kneet - noe som aldri hadde vært gjort før, og man var da spent på om det kom til å gå bra, og om elefanten kunne lære å gå med protese.

Like etter at programmet er ferdig, noe over klokka 20, kommer da en pleier trillende med ei lita seng. Oppi der ligger min første datter. Lilla, skrukkete som en sviske, med et kvitt lag talg over nesten hele kroppen, og masse mørkt hår på hodet. Det er første desember, første søndag i advent til og med, men alle adventsstjerner i verden kan bare skinne så mye de vil for meg, de har ikke sjans. Jeg trenger ikke lys. Jeg ville uansett ikke hatt øye for noe annet enn det nye livet jeg har vært med på å lage, og som jeg skal følge fram til jeg en gang ikke er mer. Men hvis du spør meg hva jeg tenkte der og da, de første minuttene med mitt første barn, kan jeg ikke svare deg. En datanerd ville kanskje sagt at det var Ctrl+Alt+Delete, reformatering av harddisk og oppgradering av programvaren Livet fra versjon 1.0 til 2.0. En kompis av meg har kalt det å få barn “et paradigmeskifte i hverdagen”. I hvert fall - jeg kan ikke kalle det tanker. Og som mann, kan jeg heller ikke beskrive det kaoset av følelser. Du må bare prøve det sjøl.

Og for de som måtte lure: Elefanten klarte ikke å gå mer, med eller uten protese, og måtte dessverre avlives.

tirsdag 22. mars 2011

Sykkelen

Dette er en tekstidé jeg har hatt lenge, men har slitt med å få til i bunden form. Jeg tror dette utkastet kan tåle dagslys. Er det et troll, vil det stivne og slå sprekker, men det vil da vise seg


Sykkelen
Da eg va liten glunt
Tok vi klesklype og papp
Og festa godt tel sykkelhjul og nav
Og støyen som det laga
Ga gjenlyd overalt
Tel modern ba oss plukk den skiten av

For oss, så va det liv og drøm, frihetstrang og kraft
Der vi rasa rundt på hjul, drevve av to klesklype med papp

For sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der pappbitan sin klang
Va vårres melodi
Og ekkoet sett enno minnan fri.

Seinar kom der jente
Som mått følges heim
På snarveia der det voks gras og strå
Oppover så leidd vi
Sykkel’n mellom oss
Nedover så satt ho ofte på

For oss så va det hjertebank, forelskelse og liv
Der vi trilla rundt på hjul, drevve av ein grasstråmelodi

For sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der grasstråan sin klang
Va vårres melodi
Og ekkoet sett enno minnan fri.

Ein gong så ska min sykkel
Bli liggan’ i ei eng
Nedgrodd og forvridd og dekt av rust
Men kanskje kan et hjul
No og da spinn sakte rundt
I en tidlig sommarbris sin pust

Da kan du hør det klimpra lett en kveld du går forbi
Svakt og sakte, spelt på hjul og strå i vind - min sykkelmelodi

Der sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der grasstråan sin klang
Det va min melodi
Og ekkoet kan enno sett meg fri.

Fra et lærerrom en silde morgen

Observasjon: Karikatur av nisseluekledd trønder i Adressa. Trønderen vil bare ha billig strøm, ikke monstermaster, vindmøller, kull- eller atomkraft, og fossene må få renne som før.

Elaborasjon: Vi er jo sånn. Skal ha flatskjermer i alle rom, men helst ikke se hvor kraften kommer fra. Tåler ikke naturinngrep, men kjører skuter og ATV.

Videre assosiasjon: Miljøet er jo viktig, så man må utnytte alle ressurser. Derfor bør man i en stadig mer overvektsplaga befolkning få flere fettsugingsklinikker og utnytte biomassen til diesel. I neste omgang plugger vi en sugeslange i hofta når vi setter oss inn i bilen. Når vekta i bilsetet registrerer at vi er under 90 kilo, vil man i dashbordet få beskjed om snarest å kjøre innom McDonalds og innta en BigMac - gjerne supersize.

Så ringte det inn, og man kom ikke lenger, men i hvert fall to verdensproblem var løst før man gikk på time den dagen.

lørdag 12. februar 2011

Mandagsmodellen

Jeg har harehjerte hver gang jeg gjør et innkjøp av noe som koster mer enn hundre kroner. Det være seg sko, klær, sports- eller friluftsutstyr, verktøy, elektriske apparater eller biler. Jeg bare VET at det mest sannsynlig vil være noe galt med produktet, og kvitteringer tas som regel vare på som det røde gull. Det har i grunnen alltid vært sånn, og nesten alt i sangteksten nedenfor er eller kunne vært sjølopplevd...


Mandagsmodellen

Eg kjøpte meg en sykkel med 24 gir
Eg tenkt: No ska eg trim og sykkel så det svir
Men kranken vart krank da eg ga flat pedal
Og da eg gira ned hørt eg ei kjede som small

Ref.: Da e det mandag-, mandag-, mandagsmodellen du har fått
Da e det mandag-, mandag-, mandagsmodellen du har fått
Den e best i test, og det e ingen som ha klaga
Men når du tar den heim og den går sund etter nån daga
Da veit du at det e mandagsmodellen du har fått.

Eg spara te TV som va flat og svær
Selger’n sa: Fins ikke bedre TV enn den her!
Men bildet eg fekk va berre snøstorm og sand
Så eg mått ta den tebake te selgermainn’

Ref.

Da øyeblikket kom som eg sku kjøp min første bil
Så skjønna du sekkert at eg va sterkt i tvil
Eg signerte kontrakten, men så gikk alt i svart
For da selger’n sku hent Volvo’n min så ville’n ikke start

Ref.

Stikk: Eg har en PC som ikke vil surf
Og ein gitarforsterker som læt som ein smurf
Eg har Gore-Tex-sko der sålen e gåen
Og en kantkleppar som e altfor lett på tråden

Dem sei at du får svar som du rope i skogen
Det går’kje an å pløy uten ein John Deere foran plogen
Når det siste du ha kjøpt inn ryr sundt og alt e gale
Så får du berre hør: Jaja, du får som du betale!

Ref.

Røtn

Gikk min første skitur for sesongen i november i fjor. Da var formen laber skal jeg si deg, kjære leser. Men hjernen kverna nå på noen tekstlinjer til min favoritt-Hellbillieslåt. Det er egentlig vanhelligelse så det holder å skrive om "Røta", men lell. Kan kanskje passe i disse vinterferietider.


Røt’n - fritt etter Hellbillies’ “Røta”

November kom med kulde og sny
og alt det fine som vinter’n har å by
Og sola skein så fint oppi li
Så eg tenkt at no tar eg en tur på ski

Ref.:
Men eg va røt’n i knean og føt’n
og begge låran va sur
Eg mått ta pausa i hytt og i pine
Sku’kje lagt ut på tur
Eg fekk betennels i skulder og arm
Eg pusta og pæst - det banka i barm
Trengt kakao så eg kunn bli varm.

Eg kom meg heim med tunga som slips
Unngikk å dætt - da hadd det nok blitt gips
No har eg gangsperr og går som en kaill
Eg kjem nok aldri på nån seierspall

Ref.:
For eg va røt’n i knean og føt’n
Ja eg vart stiv og støl
Det såg så greit ut da eg fann fram skien
Men eg lura meg sjøl
Eg fekk betennels i skulder og arm
Og lengta heim te’ min kjøkkenglaskarm
Te’ kakao så eg kunn bli varm
Te’ kakao så eg kunn bli varm.

onsdag 26. januar 2011

Å følge drømmer - helt til Graceland...

Richard Thompson, tidligere medlem av Fairport Convention, har skrevet en utrolig vakker sang som skildrer en drøm som blir besettelse, som lyser av sykt sinn, men likevel sår lidenskap. Jeg tror alle lyttere som har en lidenskap for noe, kan føle ømhet og en viss sympati med kvinnen i teksten. Når kan vi stole fullt og helt på de sterkeste følelsene våre, egentlig? Har ikke alle avskygninger av forelskelse et snev av galskap i seg?


Sangen heter "Galway to Graceland". Da jeg ville lage norsk tekst til den, ble den skrevet på trøndersk (på grunn av en daværende prosjektide som ennå ikke er realisert), og for bokstavrimet sin del ble den norske tittelen "Gravvik til Graceland" - både Gravvik og Galway ligger like ved Atlanterhavet og lukter salt og sjø. Legger teksten ut her, og tar også sjansen på å legge ut originalen for sammenligningens skyld.



Gravvik til Graceland
Ho kledd på sæ ei natt
Og ho kviskra "Amen"
Ho va rosa og søt som ei ungveitj igjen

Gift 20 år no
Men det tenkt ho itj på
Ho sneik sæ ut døra i natta så blå

Og sølvvinga tok ho med ut og forbi
Fra kysten av Norge te West Tennessee
For å sjå sin kjære
Fôr ho ut på tur 
Fra Gravvik te Graceland for å bli Kongens brur 

Og ho nynna "Suspicion"
Det ga støtte og trøst
Ho hadd "Elvis, I love you" tatovert på et brøst

Da ho landa i Memphis
Slo hjertet så hardt
No sku drømman bli sann, og ho sku sjå han snart

I dagevis va ho der han va blitt lagt
Ved stengetid måtte de fjern ho med makt
For å vær hos sin kjære
Forlot ho allting
Fra Gravvik te Graceland og vær hos "The King"

I tusentall kom de
Te hans hvilested
Fra all verdens hjørna for å sørg i fred

Ho fortælt mens ho knela
Om all drømman ho ha
Og ho trudd at han svara - for ho hørt han så bra

Te slutt mått de ta ho og legg ho i jern
Ho sa "Kjære dæ, e du stein hakke gærn?
Han som ligg der e mann' min
Sjå, æ bær jo hans ring
Æ dro fra Gravvik te Graceland for å vær hos "The King"
Fra Gravvik te Graceland for å vær hos "The King"".






Galway to Graceland  (Richard Thompson)

Oh she dressed in the dark
And she whispered Amen
She was pretty in pink like a young girl again

Twenty years married
But she never thought twice
She sneaked out the door and walked into the night

And silver wings carried her over the sea
From the west coast of Ireland to west Tennesee
To be with her sweetheart
She left everything
From Galway to Graceland to be with the King

She was humming "Suspicion"
That's the song she liked best
She had "Elvis I love you" tatooed on her breast

They landed in Memphis
Her heart beat so fast
She'd dreamed for so long, now she'd see him at last

She was down by his graveside day after day
Come closing time they would drag her away
To be with her sweetheart
She left everything
From Galway to Graceland to be with the King

They came in the thousands
From the whole human race
To pay their respects at his last resting place

Ah but blindly she knealt there
And she told him her dreams
And she thought that he answered, or that's how it seemed

And they dragged her away, it was handcuffs this time
She said my dear man, "Are you out of your mind?"
Can't you see that we're married?
I'm wearing his ring
I've come from Galway to Graceland to be with the King
From Galway to Graceland to be with the King

onsdag 19. januar 2011

Romantikaren

Dette er mitt første forsøk på skjønnlitteratur i kort form - siden fortellende stiloppgaver på videregående (tør ikke kalle dette en novelle). Jada, jeg har skrytt av at jeg har bøker å skrive (er i gang! tar bare litt tid!), men av en eller annen grunn (host) følte jeg meg utfordret...


Av en eller annen ANNEN merkelig grunn kom teksten til meg på nynorsk. Det var i seg sjøl litt artig.


God lesning.


Romantikaren

Er du ein romantikar? hadde ho spurd, og han hadde vorte svar skuldig. Han var ikkje sikker på hva ho la i det, og ho utdjupa det heller ikkje. Fanken heller, han visste ikkje kva han la i det sjølv. Viss han no likte måneskinn, nysnø, solnedgangar, robåtar, blomsterenger, strand og fjære, antikvariat, marknader og torg, brune pubar og små kaféar - var han då ein romantikar? Han la saman dei tørre kleda på stativet - på autopilot, nesten medvitslaus medan tankane surra.

Ho hadde stilt spørsmålet over telefon. Han meinte at han høyrde eit smil, noko leikent attom orda, men kunne ikkje avgjere om ho tykte romantikarar var sjarmerande eller latterlege. Kvifor gjorde ho han så usikker? Kvifor var det så riktig å svare rett? Kva var det ho heldt på å gjere med han? Han kjende han blei svolten av dette. Han måtte snart lage seg noko å ete, men han måtte leggje kleda i skåpa først.

Han var ikkje redd for klisjéar. Han hadda klappa då flyet landa på hans første sydentur, han hadde gått seg på dei vanlege turistfellene dei få gongane han hadde reist nokon stad. Han feira besteborgarleg jul, følgde tradisjonar og hadde vore i Legoland med ungane - sjølv om han inst inne visste at teltferie med fisketurar ville vore like artig (og billigare!), så skulle no ungane  ha noko å fortelje om når skuleåret byrja som var litt stas og status. Han innsåg det - han hadde vorte bra konform, sjølv om dei gamle prinsippa kunne blenkje med store varsellamper baki hovudet hans. Men mykje av det han hadde tenkt og meint før var kantete og kvasst. Samfunnet og vaksenlivet slipa ned slike kantar, som båra gjer med berget over tid. Kleda var komne i skåpa, og han sette seg ned med eit glas melk og ei brødskive.

Men kva så?!?! manna han seg opp. - Om han hadde vorte redd for å bryte tradisjonar og konvensjonar, om han brydde seg urlite om kva naboane sa, om han heldt fast ved det som virka (if it works, why fix it?) - å vere firkantig inntil det eksperimentelle kunne funke i visse periodar av livet, men som far opplevde han det som vanskeleg. Han tygde tenksamt på den tørre brødskiva med kvitost. Kjøpe nytt brød i morgon.

Men kvifor kom desse tankane om konformitet og prinsipp opp? Ho hadde berre spurd om han var romantikar? Og då slo det han: Sjølvsagt var han det. Måten eit slikt spørsmål sette i gang dagdraumar og argumentrekkjer på ein gong. Planar og moglege hendingsforløp som han måtte setje mentale vegsperringar for, før dei leidde han for langt bort frå kjernen, fauk til alle kantar - kva om eg... det var bra fint den gongen, det må eg gjere igjen... til sommaren og hausten hadde det vore fint å... eg skal ta ungane med på... og tenk om... kanskje... ho vil... ho... HO... HO..! Han tømde glaset. Melka var ikkje kald lenger.

Jau, han var ein romantikar. Drøymande og distré. Rett nok realistisk romantikar - hans indre bygdekino kunne spele av fine håp og hendingar i regn jamvel som sol. Det skulle ikkje meir til enn eit spørsmål (ja, var det no sjølve spørsmålet?) før han oppsøkte landet kor alt er mogleg... og gløyme alt anna...

Minstejenta kom inn i stova med ein kvitost mellom hendene. Han måtte berre spørje. “Eg fann han på badet”, svara ho likefram. Frå kjøkkenet ropte eldsta: “Pappa, kva gjer handdukane i kjøleskåpet?”

søndag 16. januar 2011

Gå ikke hen (og forelsk deg i meg)

En av 3 låter på plata til "Fullt Hus" som jeg synger på, heter "Gå ikke hen og forelsk deg i meg". Den er vindskeiv og skakk i forhold til resten av plata, og går i 6/8-takt, som den eneste låta vi noen gang har spilt i den taktarten. Teksten (og kanskje komposisjonen) er litt inspirert av "Love, leave me alone" av Sivert Høyem, men den er da stort sett en vaskelapp alle kvinner bør lese før de innlater seg med en mann.


Gå ikke hen og forelsk deg i meg


Gå ikke hen og forelsk deg i meg
Eg kan ikke garanter at eg klar å heng med
Eg dett ikke lett pladask for nån lenger no
Og har ikke lett for å vis at eg syns du e god
Så treng du å hør heile tida at du e bra
Veit du no at eg e ikke den du ska ha.


Gå ikke hen og forelsk deg i meg
Det kan bli ei reise med mange tunge steg
Eg går mine egne veia, spør ingen om lov
Som jeger går eg og relativt ofte på rov
Ska du ha nån som bestandig sett heime hos deg
Gjør du deg sjøl ingen tjeneste ved å velg meg.


Gå ikke hen og forelsk deg i meg
Eg drekk og eg bråka, eg rota – du vil’kje ha meg
Eg e ikke bygd for å bo i ein utstillingsheim
La meg no sett her i fred i mitt rot heilt ålein’
Eg e ikke nåkka prosjekt du kan få på rett kjøl
Det bi berre krangel og tull, nei tenk på deg sjøl.


1. vers.

lørdag 15. januar 2011

Kjære sensor

En blogg får vel inneholde alle sjangere? Her følger da ei trøstevise til alle som ennå er på skolebenken.


Kjære sensor, eg trur ikkje det her bi så veldig bra
Og eg trur heller ikke mor og far bi særlig glad
Stilen eg sku skriv, ha blitt et dikt, som du ser
Da bi det nok ein laber karakter.

Leserbrevet falt i fisk, eg vart ’kje engasjert
Argumentan smuldra hen, de vart for konstruert
Eventyrfortelling ha eg skreve mang gong før
Eg e så lei av det, eg trur eg dør.

Kåseri, det kreve visstnok bruk av ironi
Og det samme gjeld visst når man ska skriv ein petit
Men eg har ’kje lett for å pakk inn det eg vil sei
Besvarelsen min tok ei anna lei.

Novella vart for lang – tru no ikkje eg e lat!
Klokka to må man lever, for vakta står parat
Artikkel? Reportasje? – nei, det e ’kje heilt min stil
Du skjønna eg satt leng’ og va i tvil.

Klokka den vart mange og eg bynt så smått å stress
Men så såg eg lyset: ”Skriv om ungdom under press”
Siste ord i oppgaven, det vart mi redningsfjøl:
”Her kan du fritt få velge sjanger sjøl”.

(For)billedlig tale

Denne observasjonen har ikke stått på trykk noen steder. Men syns kanskje den har noen kvaliteter som gjør den lesverdig lell.


(For)billedlig tale

For en del år tilbake, hadde vi en relativt fritttalende miljøvernminister som kalte sin britiske kollega for “drittsekk”, fordi denne ikke ville stenge Sellafield-anlegget som helte radioaktivt vann ut i havvann som med Golfstrømmen ville havne langs norskekysten. Da uttrykket ble oversatt til engelsk, ble det hurlumhei (gammelt ord for bråk). På norsk er vi velsignet med ganske mange ukvemsord av ulik grad og til ulik bruk, og syns drittsekk er nederst på den skalaen. På engelsk derimot, er ord som har med kroppsfunksjoner å gjøre noe av det mest støtende du kan si. Det er derfor det ikke heter “toilet” lenger - til og med “bathroom” er på vei ut, det heter nå “restroom” - hvilerom. Forstå det den som kan, men i alle fall ble da minister Berntsen beskrevet som svært ubehøvlet i britisk presse, og det var i det hele tatt lite akseptabel oppførsel av en statsråd å kalle en kollega noe sånt. Han ble vel litt “lost in translation”, som det heter i filmen av samme navn.

Like før vinter-OL i år ble skøytetrener Peter Müller sparket fra landslaget, og sikkert med god grunn. Men jeg tar meg i å tenke: Ble han mistolket? Igjen: Engelsk er ganske fattig på banneord - de fleste er knyttet opp til kroppsfunksjoner eller seksualitet. Skal man være uhøflig på engelsk, innbefatter det ofte oppfordringer om ymse seksuell aktivitet, med seg selv eller andre, gjerne nær slekt. Det er ikke dermed sagt at amerikanere mener alt dette bokstavelig! Hvis vi sier “Kyss meg i ræva” til noen, følger vi ikke opp med å brette ned brallorna. Og det er lenge siden “motherf***er” betød incestuøs mann. Nå er det så utvannet at på film kan det godt tekstes med “dumming”. Så kan Müller ha blitt lost in translation? Neppe, ut fra de massive vitnesbyrdene - men etter nylige avisoppslag der til og med et norsk munnhell blir misforstått av journalister, er jeg ikke så sikker lenger.

Norske soldater i Afghanistan (i hvert fall har EN sagt det en eller annen gang) påstår at krig er bedre enn sex. Og dette blir da slått stort opp i media. Vel. Som Knut Nærum i Nytt på Nytt fastslo, vil et google-søk på “Bedre enn sex” gi de merkeligste oppslag. I oppspilte og oppstemte stunder vil kanskje mange kunne si at mye er akkurat så bra. Jeg kan til og med tenke meg musikere som vil kunne si at å gjennomføre en god spillejobb, låt, gitarsolo eller lignende av og til kan være bedre enn sex. Nå har det seg sånn at skal man være tørr og übersaklig, vil man kunne si at analogien ikke er helt korrekt, da gitarister ofte har konstant tilgang på et stort utvalg gitarer med ulik lydopplevelse til ulik tid, mens... ja, du skjønner.

Men for å være litt gravalvorlig: Med alle steining-videoer på nettet, alle skrekkhistorier om veibomber, kvinnefengsler der gravide voldtektsofre venter på dødsdommen, bakholdsangrep, terror på markeder osv. osv. - tror jeg (dessverre) at svært mange ville følt at å meie ned folk som bedriver slike ting, var en velgjerning, og at man gjorde verden til et litt bedre sted å leve. Ikke all kulturrelativisme i verden kan forsvare deler av det som blir gjort av dem norske soldater kriger mot. Når verdenssamfunnet samlet sett har bestemt at man skal føre krig mot slike avskyeligheter, avstedkommer det dessverre råskap på begge sider. Derfor er jeg verken overrasket eller sjokkert over at noen soldater føler at det å utradere fiender av alt vi står for og tror på, er en svært god følelse i en ellers ufattelig stresset situasjon. Hvis man da bruker et litt fleipete munnhell for å beskrive den følelsen, syns jeg norske journalister skal holde seg for god til å gå i generaliseringsfella for å skape sensasjoner som ikke er der. Få heller i gang en debatt om det i det hele tatt er riktig av Norge å være med på å føre krig, ikke om soldatene føler tilfredsstillelse over å gjøre jobben de er satt til (=å drepe fiender). Det kunne vært både viktig og fruktbart, men selger kanskje ikke så bra? Å kunne smøre ordene KRIG og SEX utover samme avisforside - og i samme sak(!) - er vel enhver redaktørs våte (kremt - kunne ikke motstå klisjéen) drøm.

Med andre ord: Fargerikt språk og fyrrige uttrykk kan føre oss på ville veier - hvis vrang vilje legges til hele tida. Piet Hein sa det slik: “Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig - han har faktisk fattet begge deler like dårlig”.

tirsdag 11. januar 2011

Anakronismens dager

Dette innlegget skrev jeg som gjesteskribent i Namdalsavisa våren 2010. Jeg fikk merkelig liten respons på det. Verken lærere eller elever så ut til å ha noen bestemte synspunkter for eller imot. Vel vel.


Anakronismens dager
(Anakronisme = at noe forekommer i en annen tid enn det normalt kan eksistere – Wikipedia)

Kjære sensor, eg trur ikkje det her blir så veldig bra
Og eg trur heller ikkje mor og far blir særlig glad
Stilen eg skull’ skriv, har blitt et dikt, som du ser
Da blir det nok ein laber karakter.

I disse dager er man langt unna normalsituasjonen ved de fleste ungdomsskoler landet over. 
Rundt 60 000 16-åringer skal nå surfe på omfattende forberedelsesmateriell 
på Internett, bite negler, rive seg i håret og være mer eller mindre søvnløse. 
Det rigges til klassesett med PC-er, minnepinner, skrivere og desslike, 
og det vil klapres heftig på like mange tastatur. 
60 000 oppgavesett i til sammen tre fag er trykt i farger og sendt 
ut over det ganske land. Et stort antall lærere har meldt seg 
som skriftlig sensor og får tilsendt rundt 130-140 besvarelser til vurdering. 
Utdanningsdirektoratet (av onde tunger, blant annet min, til tider 
omdøpt Utdanningsdirekterotet) har rødglødende telefonlinjer 
for å yte brukerstøtte. Det er i det hele tatt et omfattende apparat 
som er i sving for å gi landets tiendeklassinger en siste test, i ett fag, 
en fem og en halv timers prøve en gitt dag som skal være en 
lakmustest på hva de kan i dette faget etter ti års skolegang.

Leserbrevet falt i fisk, eg vart ’kje engasjert
Argumentan smuldra hen, de vart for konstruert
Eventyrfortelling ha eg skreve mang gong før
Eg e så lei av det, eg trur eg dør.

Grunnskoleeksamen i sin nåværende form er et fossil, en anakronisme, en anomali, en etterlevning, en overlevende fra en svunnen tid – en karjol på en motorvei. Likevel er den der. Vi må derfor trene på den to ganger i året. Vi kaller det tentamen – da trykker vi opp gamle eksamener og gir elevene å bryne seg på under de samme forholdene. Tentamens eneste eksistensberettigelse er eksamen. På vår skole betyr det at når ett trinn har tentamen, er de andre to trinnene så å si uten PC-er i flere uker. Vi hører at 95% av alle grunnskoleelever kommer inn på førstevalget sitt på videregående, og de resterende 5% kommer inn på sitt andre- eller tredjevalg. Basert på en søknad levert 1. mars, to og en halv måned før eksamen. Hva er da vitsen? Kaster vi millioner av kroner ut av vinduet i disse dager? Hadde vi bare kunnet si at dette har noen som helst slags pedagogisk gevinst – men det vil jeg hevde at det ikke har.

Kåseri, det kreve visstnok bruk av ironi
Og det samme gjeld visst når man ska skriv ein petit
Men eg har ’kje lett for å pakk inn det eg vil sei
Besvarelsen min tok ei anna lei.

Midtre Namdal regionråd har det siste halvåret satset stort på å etterutdanne en gruppe lærere i den nye vurderingsforskriften. Kort fortalt skal en ikke lenger basere en standpunktkarakter på et gjennomsnitt av prøver og innleveringer avholdt gjennom året, enn si ungdomstrinnet – man skal måle et så bredt mulig spekter av elevens kompetanse og måloppnåelse i alle fag, muntlig som skriftlig i en periode på 2-5 uker før standpunkt settes på våren i tiende klasse. Altså en stor evaluering av alt eleven skal ha tilegnet seg i løpet av ungdomsskolen – intet mindre! Her ligger utfordringer i kø for skoler og lærere. Det er ikke sikkert vi kan kjøre en interkommunal mal på dette – kanskje ikke heller en kommunal sådan. Dette kommer an på skoleslag og teamsammensetting – for bare å nevne noe. Jeg kan ennå ikke alt i den nye forskriften, og av det jeg har forstått, er jeg rivende uenig i en hel del. Men vi skal nok få det til på et vis – når vi får øvd litt. Men: Når dette har kommet i system: Hva skal vi da med sentralt gitt eksamen?

Novella vart for lang – tru no ikkje eg e lat!
Klokka to må man lever, for vakta står parat
Artikkel? Reportasje? – nei, det e ’kje heilt min stil
Du skjønna eg satt leng’ og va i tvil.

Det er innlysende at hvis elever får jobbe i dager – kanskje uker – med et tema, fag eller prosjekt, med alle hjelpemidler, hverandre, lærere og foreldre tilgjengelige som kilder og veiledere, vil de kunne få vist hva som er deres kompetansenivå, og hva de har tilegnet seg som er såkalt bærekraftig kunnskap. Det er også innlysende at en slik arbeidsmåte er i tråd med hvordan man jobber i den virkelige verden. Ingen andre steder isoleres man fra andre mennesker og alle kommunikasjonsformer i fem og en halv time en gitt dag for å prestere sitt ytterste over et snevert tema. Min spådom er at når dette er implementert i landets grunnskoler, faller både sentralt og lokalt gitt (=”muntlig”) eksamen bort – og takk for det. Den hellige ku har fått kugalskap og bør skytes. La oss få rå over de pengene og den tida sjøl.

Klokka den vart mange og eg bynt så smått å stress
Men så såg eg lyset: ”Skriv om ungdom under press”
Siste ord i oppgaven, det vart mi redningsfjøl:
”Her kan du fritt få velge sjanger sjøl”.