Å følge drømmer - helt til Graceland...

Richard Thompson, tidligere medlem av Fairport Convention, har skrevet en utrolig vakker sang som skildrer en drøm som blir besettelse, som lyser av sykt sinn, men likevel sår lidenskap. Jeg tror alle lyttere som har en lidenskap for noe, kan føle ømhet og en viss sympati med kvinnen i teksten. Når kan vi stole fullt og helt på de sterkeste følelsene våre, egentlig? Har ikke alle avskygninger av forelskelse et snev av galskap i seg?


Sangen heter "Galway to Graceland". Da jeg ville lage norsk tekst til den, ble den skrevet på trøndersk (på grunn av en daværende prosjektide som ennå ikke er realisert), og for bokstavrimet sin del ble den norske tittelen "Gravvik til Graceland" - både Gravvik og Galway ligger like ved Atlanterhavet og lukter salt og sjø. Legger teksten ut her, og tar også sjansen på å legge ut originalen for sammenligningens skyld.

Gravvik til Graceland

Ho kledd på sæ ei natt
Og ho kviskra "Amen"

Ho va rosa og søt som ei ungveitj igjen

Gift 20 år no
Men det tenkt ho itj på
Ho sneik sæ ut døra i natta så blå

Og sølvvinga tok ho med ut og forbi

Fra kysten av Norge te West Tennessee

For å sjå sin kjære

Fôr ho ut på tur 

Fra Gravvik te Graceland for å bli Kongens brur 

Og ho nynna "Suspicion"
Det ga støtte og trøst
Ho hadd "Elvis, I love you" tatovert på et brøst

Da ho landa i Memphis
Slo hjertet så hardt
No sku drømman bli sann, og ho sku sjå han snart

I dagevis va ho der han va blitt lagt
Ved stengetid måtte de fjern ho med makt
For å vær hos sin kjære
Forlot ho allting
Fra Gravvik te Graceland og vær hos "The King"

I tusentall kom de
Te hans hvilested
Fra all verdens hjørna for å sørg i fred

Ho fortælt mens ho knela
Om all drømman ho ha
Og ho trudd at han svara - for ho hørt han så bra

Te slutt mått de ta ho og legg ho i jern
Ho sa "Kjære dæ, e du stein hakke gærn?
Han som ligg der e mann' min
Sjå, æ bær jo hans ring
Æ dro fra Gravvik te Graceland for å vær hos "The King"
Fra Gravvik te Graceland for å vær hos "The King"".

Galway to Graceland  (Richard Thompson)

Oh she dressed in the dark
And she whispered Amen
She was pretty in pink like a young girl again

Twenty years married
But she never thought twice
She sneaked out the door and walked into the night

And silver wings carried her over the sea
From the west coast of Ireland to west Tennesee
To be with her sweetheart
She left everything
From Galway to Graceland to be with the King

She was humming "Suspicion"
That's the song she liked best
She had "Elvis I love you" tatooed on her breast

They landed in Memphis
Her heart beat so fast
She'd dreamed for so long, now she'd see him at last

She was down by his graveside day after day
Come closing time they would drag her away
To be with her sweetheart
She left everything
From Galway to Graceland to be with the King

They came in the thousands
From the whole human race
To pay their respects at his last resting place

Ah but blindly she knealt there
And she told him her dreams
And she thought that he answered, or that's how it seemed

And they dragged her away, it was handcuffs this time
She said my dear man, "Are you out of your mind?"
Can't you see that we're married?
I'm wearing his ring
I've come from Galway to Graceland to be with the King
From Galway to Graceland to be with the King

Romantikaren

Dette er mitt første forsøk på skjønnlitteratur i kort form - siden fortellende stiloppgaver på videregående (tør ikke kalle dette en novelle). Jada, jeg har skrytt av at jeg har bøker å skrive (er i gang! tar bare litt tid!), men av en eller annen grunn (host) følte jeg meg utfordret...


Av en eller annen ANNEN merkelig grunn kom teksten til meg på nynorsk. Det var i seg sjøl litt artig.


God lesning.

Romantikaren

Er du ein romantikar? hadde ho spurd, og han hadde vorte svar skuldig. Han var ikkje sikker på hva ho la i det, og ho utdjupa det heller ikkje. Fanken heller, han visste ikkje kva han la i det sjølv. Viss han no likte måneskinn, nysnø, solnedgangar, robåtar, blomsterenger, strand og fjære, antikvariat, marknader og torg, brune pubar og små kaféar - var han då ein romantikar? Han la saman dei tørre kleda på stativet - på autopilot, nesten medvitslaus medan tankane surra.

Ho hadde stilt spørsmålet over telefon. Han meinte at han høyrde eit smil, noko leikent attom orda, men kunne ikkje avgjere om ho tykte romantikarar var sjarmerande eller latterlege. Kvifor gjorde ho han så usikker? Kvifor var det så riktig å svare rett? Kva var det ho heldt på å gjere med han? Han kjende han blei svolten av dette. Han måtte snart lage seg noko å ete, men han måtte leggje kleda i skåpa først.

Han var ikkje redd for klisjéar. Han hadda klappa då flyet landa på hans første sydentur, han hadde gått seg på dei vanlege turistfellene dei få gongane han hadde reist nokon stad. Han feira besteborgarleg jul, følgde tradisjonar og hadde vore i Legoland med ungane - sjølv om han inst inne visste at teltferie med fisketurar ville vore like artig (og billigare!), så skulle no ungane  ha noko å fortelje om når skuleåret byrja som var litt stas og status. Han innsåg det - han hadde vorte bra konform, sjølv om dei gamle prinsippa kunne blenkje med store varsellamper baki hovudet hans. Men mykje av det han hadde tenkt og meint før var kantete og kvasst. Samfunnet og vaksenlivet slipa ned slike kantar, som båra gjer med berget over tid. Kleda var komne i skåpa, og han sette seg ned med eit glas melk og ei brødskive.

Men kva så?!?! manna han seg opp. - Om han hadde vorte redd for å bryte tradisjonar og konvensjonar, om han brydde seg urlite om kva naboane sa, om han heldt fast ved det som virka (if it works, why fix it?) - å vere firkantig inntil det eksperimentelle kunne funke i visse periodar av livet, men som far opplevde han det som vanskeleg. Han tygde tenksamt på den tørre brødskiva med kvitost. Kjøpe nytt brød i morgon.

Men kvifor kom desse tankane om konformitet og prinsipp opp? Ho hadde berre spurd om han var romantikar? Og då slo det han: Sjølvsagt var han det. Måten eit slikt spørsmål sette i gang dagdraumar og argumentrekkjer på ein gong. Planar og moglege hendingsforløp som han måtte setje mentale vegsperringar for, før dei leidde han for langt bort frå kjernen, fauk til alle kantar - kva om eg... det var bra fint den gongen, det må eg gjere igjen... til sommaren og hausten hadde det vore fint å... eg skal ta ungane med på... og tenk om... kanskje... ho vil... ho... HO... HO..! Han tømde glaset. Melka var ikkje kald lenger.

Jau, han var ein romantikar. Drøymande og distré. Rett nok realistisk romantikar - hans indre bygdekino kunne spele av fine håp og hendingar i regn jamvel som sol. Det skulle ikkje meir til enn eit spørsmål (ja, var det no sjølve spørsmålet?) før han oppsøkte landet kor alt er mogleg... og gløyme alt anna...

Minstejenta kom inn i stova med ein kvitost mellom hendene. Han måtte berre spørje. “Eg fann han på badet”, svara ho likefram. Frå kjøkkenet ropte eldsta: “Pappa, kva gjer handdukane i kjøleskåpet?”

Gå ikke hen (og forelsk deg i meg)

En av 3 låter på plata til "Fullt Hus" som jeg synger på, heter "Gå ikke hen og forelsk deg i meg". Den er vindskeiv og skakk i forhold til resten av plata, og går i 6/8-takt, som den eneste låta vi noen gang har spilt i den taktarten. Teksten (og kanskje komposisjonen) er litt inspirert av "Love, leave me alone" av Sivert Høyem, men den er da stort sett en vaskelapp alle kvinner bør lese før de innlater seg med en mann.

Gå ikke hen og forelsk deg i meg

Gå ikke hen og forelsk deg i meg

Eg kan ikke garanter at eg klar å heng med

Eg dett ikke lett pladask for nån lenger no

Og har ikke lett for å vis at eg syns du e god

Så treng du å hør heile tida at du e bra

Veit du no at eg e ikke den du ska ha.

Gå ikke hen og forelsk deg i meg

Det kan bli ei reise med mange tunge steg

Eg går mine egne veia, spør ingen om lov

Som jeger går eg og relativt ofte på rov

Ska du ha nån som bestandig sett heime hos deg

Gjør du deg sjøl ingen tjeneste ved å velg meg.

Gå ikke hen og forelsk deg i meg

Eg drekk og eg bråka, eg rota – du vil’kje ha meg

Eg e ikke bygd for å bo i ein utstillingsheim

La meg no sett her i fred i mitt rot heilt ålein’

Eg e ikke nåkka prosjekt du kan få på rett kjøl

Det bi berre krangel og tull, nei tenk på deg sjøl.

1. vers.

Kjære sensor

En blogg får vel inneholde alle sjangere? Her følger da ei trøstevise til alle som ennå er på skolebenken.

Kjære sensor, eg trur ikkje det her bi så veldig bra
Og eg trur heller ikke mor og far bi særlig glad
Stilen eg sku skriv, ha blitt et dikt, som du ser
Da bi det nok ein laber karakter.

Leserbrevet falt i fisk, eg vart ’kje engasjert
Argumentan smuldra hen, de vart for konstruert
Eventyrfortelling ha eg skreve mang gong før
Eg e så lei av det, eg trur eg dør.

Kåseri, det kreve visstnok bruk av ironi
Og det samme gjeld visst når man ska skriv ein petit
Men eg har ’kje lett for å pakk inn det eg vil sei
Besvarelsen min tok ei anna lei.

Novella vart for lang – tru no ikkje eg e lat!
Klokka to må man lever, for vakta står parat
Artikkel? Reportasje? – nei, det e ’kje heilt min stil
Du skjønna eg satt leng’ og va i tvil.

Klokka den vart mange og eg bynt så smått å stress
Men så såg eg lyset: ”Skriv om ungdom under press”
Siste ord i oppgaven, det vart mi redningsfjøl:
”Her kan du fritt få velge sjanger sjøl”.

(For)billedlig tale

Denne observasjonen har ikke stått på trykk noen steder. Men syns kanskje den har noen kvaliteter som gjør den lesverdig lell.

(For)billedlig tale

For en del år tilbake, hadde vi en relativt fritttalende miljøvernminister som kalte sin britiske kollega for “drittsekk”, fordi denne ikke ville stenge Sellafield-anlegget som helte radioaktivt vann ut i havvann som med Golfstrømmen ville havne langs norskekysten. Da uttrykket ble oversatt til engelsk, ble det hurlumhei (gammelt ord for bråk). På norsk er vi velsignet med ganske mange ukvemsord av ulik grad og til ulik bruk, og syns drittsekk er nederst på den skalaen. På engelsk derimot, er ord som har med kroppsfunksjoner å gjøre noe av det mest støtende du kan si. Det er derfor det ikke heter “toilet” lenger - til og med “bathroom” er på vei ut, det heter nå “restroom” - hvilerom. Forstå det den som kan, men i alle fall ble da minister Berntsen beskrevet som svært ubehøvlet i britisk presse, og det var i det hele tatt lite akseptabel oppførsel av en statsråd å kalle en kollega noe sånt. Han ble vel litt “lost in translation”, som det heter i filmen av samme navn.

Like før vinter-OL i år ble skøytetrener Peter Müller sparket fra landslaget, og sikkert med god grunn. Men jeg tar meg i å tenke: Ble han mistolket? Igjen: Engelsk er ganske fattig på banneord - de fleste er knyttet opp til kroppsfunksjoner eller seksualitet. Skal man være uhøflig på engelsk, innbefatter det ofte oppfordringer om ymse seksuell aktivitet, med seg selv eller andre, gjerne nær slekt. Det er ikke dermed sagt at amerikanere mener alt dette bokstavelig! Hvis vi sier “Kyss meg i ræva” til noen, følger vi ikke opp med å brette ned brallorna. Og det er lenge siden “motherf***er” betød incestuøs mann. Nå er det så utvannet at på film kan det godt tekstes med “dumming”. Så kan Müller ha blitt lost in translation? Neppe, ut fra de massive vitnesbyrdene - men etter nylige avisoppslag der til og med et norsk munnhell blir misforstått av journalister, er jeg ikke så sikker lenger.

Norske soldater i Afghanistan (i hvert fall har EN sagt det en eller annen gang) påstår at krig er bedre enn sex. Og dette blir da slått stort opp i media. Vel. Som Knut Nærum i Nytt på Nytt fastslo, vil et google-søk på “Bedre enn sex” gi de merkeligste oppslag. I oppspilte og oppstemte stunder vil kanskje mange kunne si at mye er akkurat så bra. Jeg kan til og med tenke meg musikere som vil kunne si at å gjennomføre en god spillejobb, låt, gitarsolo eller lignende av og til kan være bedre enn sex. Nå har det seg sånn at skal man være tørr og übersaklig, vil man kunne si at analogien ikke er helt korrekt, da gitarister ofte har konstant tilgang på et stort utvalg gitarer med ulik lydopplevelse til ulik tid, mens... ja, du skjønner.

Men for å være litt gravalvorlig: Med alle steining-videoer på nettet, alle skrekkhistorier om veibomber, kvinnefengsler der gravide voldtektsofre venter på dødsdommen, bakholdsangrep, terror på markeder osv. osv. - tror jeg (dessverre) at svært mange ville følt at å meie ned folk som bedriver slike ting, var en velgjerning, og at man gjorde verden til et litt bedre sted å leve. Ikke all kulturrelativisme i verden kan forsvare deler av det som blir gjort av dem norske soldater kriger mot. Når verdenssamfunnet samlet sett har bestemt at man skal føre krig mot slike avskyeligheter, avstedkommer det dessverre råskap på begge sider. Derfor er jeg verken overrasket eller sjokkert over at noen soldater føler at det å utradere fiender av alt vi står for og tror på, er en svært god følelse i en ellers ufattelig stresset situasjon. Hvis man da bruker et litt fleipete munnhell for å beskrive den følelsen, syns jeg norske journalister skal holde seg for god til å gå i generaliseringsfella for å skape sensasjoner som ikke er der. Få heller i gang en debatt om det i det hele tatt er riktig av Norge å være med på å føre krig, ikke om soldatene føler tilfredsstillelse over å gjøre jobben de er satt til (=å drepe fiender). Det kunne vært både viktig og fruktbart, men selger kanskje ikke så bra? Å kunne smøre ordene KRIG og SEX utover samme avisforside - og i samme sak(!) - er vel enhver redaktørs våte (kremt - kunne ikke motstå klisjéen) drøm.

Med andre ord: Fargerikt språk og fyrrige uttrykk kan føre oss på ville veier - hvis vrang vilje legges til hele tida. Piet Hein sa det slik: “Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig - han har faktisk fattet begge deler like dårlig”.

Anakronismens dager

Dette innlegget skrev jeg som gjesteskribent i Namdalsavisa våren 2010. Jeg fikk merkelig liten respons på det. Verken lærere eller elever så ut til å ha noen bestemte synspunkter for eller imot. Vel vel.

Anakronismens dager

(Anakronisme = at noe forekommer i en annen tid enn det normalt kan eksistere – Wikipedia)

Kjære sensor, eg trur ikkje det her blir så veldig bra

Og eg trur heller ikkje mor og far blir særlig glad

Stilen eg skull’ skriv, har blitt et dikt, som du ser

Da blir det nok ein laber karakter.

I disse dager er man langt unna normalsituasjonen ved de fleste ungdomsskoler landet over. 
Rundt 60 000 16-åringer skal nå surfe på omfattende forberedelsesmateriell 
på Internett, bite negler, rive seg i håret og være mer eller mindre søvnløse. 
Det rigges til klassesett med PC-er, minnepinner, skrivere og desslike, 
og det vil klapres heftig på like mange tastatur. 
60 000 oppgavesett i til sammen tre fag er trykt i farger og sendt 
ut over det ganske land. Et stort antall lærere har meldt seg 
som skriftlig sensor og får tilsendt rundt 130-140 besvarelser til vurdering. 
Utdanningsdirektoratet (av onde tunger, blant annet min, til tider 
omdøpt Utdanningsdirekterotet) har rødglødende telefonlinjer 
for å yte brukerstøtte. Det er i det hele tatt et omfattende apparat 
som er i sving for å gi landets tiendeklassinger en siste test, i ett fag, 
en fem og en halv timers prøve en gitt dag som skal være en 
lakmustest på hva de kan i dette faget etter ti års skolegang.

Leserbrevet falt i fisk, eg vart ’kje engasjert

Argumentan smuldra hen, de vart for konstruert

Eventyrfortelling ha eg skreve mang gong før

Eg e så lei av det, eg trur eg dør.

Grunnskoleeksamen i sin nåværende form er et fossil, en anakronisme, en anomali, en etterlevning, en overlevende fra en svunnen tid – en karjol på en motorvei. Likevel er den der. Vi må derfor trene på den to ganger i året. Vi kaller det tentamen – da trykker vi opp gamle eksamener og gir elevene å bryne seg på under de samme forholdene. Tentamens eneste eksistensberettigelse er eksamen. På vår skole betyr det at når ett trinn har tentamen, er de andre to trinnene så å si uten PC-er i flere uker. Vi hører at 95% av alle grunnskoleelever kommer inn på førstevalget sitt på videregående, og de resterende 5% kommer inn på sitt andre- eller tredjevalg. Basert på en søknad levert 1. mars, to og en halv måned før eksamen. Hva er da vitsen? Kaster vi millioner av kroner ut av vinduet i disse dager? Hadde vi bare kunnet si at dette har noen som helst slags pedagogisk gevinst – men det vil jeg hevde at det ikke har.

Kåseri, det kreve visstnok bruk av ironi

Og det samme gjeld visst når man ska’ skriv ein petit

Men eg har ’kje lett for å pakk inn det eg vil sei

Besvarelsen min tok ei anna lei.

Midtre Namdal regionråd har det siste halvåret satset stort på å etterutdanne en gruppe lærere i den nye vurderingsforskriften. Kort fortalt skal en ikke lenger basere en standpunktkarakter på et gjennomsnitt av prøver og innleveringer avholdt gjennom året, enn si ungdomstrinnet – man skal måle et så bredt mulig spekter av elevens kompetanse og måloppnåelse i alle fag, muntlig som skriftlig i en periode på 2-5 uker før standpunkt settes på våren i tiende klasse. Altså en stor evaluering av alt eleven skal ha tilegnet seg i løpet av ungdomsskolen – intet mindre! Her ligger utfordringer i kø for skoler og lærere. Det er ikke sikkert vi kan kjøre en interkommunal mal på dette – kanskje ikke heller en kommunal sådan. Dette kommer an på skoleslag og teamsammensetting – for bare å nevne noe. Jeg kan ennå ikke alt i den nye forskriften, og av det jeg har forstått, er jeg rivende uenig i en hel del. Men vi skal nok få det til på et vis – når vi får øvd litt. Men: Når dette har kommet i system: Hva skal vi da med sentralt gitt eksamen?

Novella vart for lang – tru no ikkje eg e lat!

Klokka to må man lever, for vakta står parat

Artikkel? Reportasje? – nei, det e ’kje heilt min stil

Du skjønna eg satt leng’ og va i tvil.

Det er innlysende at hvis elever får jobbe i dager – kanskje uker – med et tema, fag eller prosjekt, med alle hjelpemidler, hverandre, lærere og foreldre tilgjengelige som kilder og veiledere, vil de kunne få vist hva som er deres kompetansenivå, og hva de har tilegnet seg som er såkalt bærekraftig kunnskap. Det er også innlysende at en slik arbeidsmåte er i tråd med hvordan man jobber i den virkelige verden. Ingen andre steder isoleres man fra andre mennesker og alle kommunikasjonsformer i fem og en halv time en gitt dag for å prestere sitt ytterste over et snevert tema. Min spådom er at når dette er implementert i landets grunnskoler, faller både sentralt og lokalt gitt (=”muntlig”) eksamen bort – og takk for det. Den hellige ku har fått kugalskap og bør skytes. La oss få rå over de pengene og den tida sjøl.

Klokka den vart mange og eg bynt så smått å stress

Men så såg eg lyset: ”Skriv om ungdom under press”

Siste ord i oppgaven, det vart mi redningsfjøl:

”Her kan du fritt få velge sjanger sjøl”.

Første gangs forsøk

Teffting teffting.... Houston, do you copy??

Jeg har faktisk blitt forespurt av og til om jeg ikke blogger, jeg som skriver så mye og mener så mye og blablabla... Og jeg har ment at det siste jeg trenger, er en ny grunn til å sose bort tid foran PC-en. Nå skal jeg prøve da, men jeg er som sagt usikker på om dette vil bli fulgt opp i noen grad... Men kan jo legge ut gamle avisinnlegg (og noen ubrukte) her... sjøl om jeg mener at Facebooks notatfunksjon funker fint for sånne formål (mye fin allitterasjon der du...).

Kanskje kan du som leser mene at "Ja, men her kan du jo utfolde deg kreativt skriftlig som du sjøl vil og ønsker"... men jeg har bøker å skrive og sanger å dikte. Vel vel. Kan kanskje legge noe av det og ut her, inntil man blir antatt av et større forlag.

Får se hvordan dette ser ut da. Så kanskje.