http://www.fodselifokus.no/
Oppdraget var å skrive min fødselsopplevelse. Historien ble ganske personlig, og siden magasinet foreløpig har et ganske sparsomt opplag, publiserer jeg den her og.
Min fødselsopplevelse
Jeg er fredagsbarn. En sånn som gjør alle glade, vet du. Nå er jeg ikke sikker på at alle gamle rim og regler stemmer. Men ifølge min far, kom jeg til en fredags kveld på høsten i 1971. På ei fødestue i Meløy på Helgeland, flere timers reise fra nærmeste sykehus. Mamma var 19 år og jeg var deres første. Jeg tror det tok sin tid - ikke av de strieste fødslene i verden, men allikevel. Og dette var i den tida mannfolk ble huta og jaga ut og bort fra begivenhetene av jordmødre og pleiersker. Fadern ble satt på et venterom mens han kikka ut i høstmørket og hørte regn og vind slå og jamre om hverandre mot vinduene. Men siden det var fredag, var det jo Detektime - noe vi som er gamle nok til å huske NRK-monopolets glade dager vet hva er. Og han så på Detektimen, mens mamma pusha og pusta og pressa og balte for å få satt meg til verden. Og midt i “Mannen med kofferten”, som serien het, sånn ca kvart på ni på kvelden, ga jeg lyd fra meg, og ploppet inn i tilværelsen.
Så hvorfor begynner jeg denne historien med min egen fødsel? Oppdraget er jo å skrive om min opplevelse av å bli far for første gang. Jo: det er en viss parallell her - jeg fikk heller ikke være med på å se min førstefødte komme til verden. Svangerskap og revmatiske lidelser er en dårlig kombinasjon. I hvert fall var det det for hun som er mor til mine to barn. Vi prøvde først ei stund å få barn uten å lykkes. Så fulgte testing av både det ene og det andre, uten at noe galt ble fastslått. Så ble det en liten hormonkur, med påfølgende formaning fra den tyske gynekologen om at “ nå zkal dere bare gjøre helt zom wanlich, dere trenger iche ta bukzene af mit en gang”. Ja ja, ham om det. Uansett, vi ble da gravide.
Men høst og revmatisme - og svangerskap - fører til svangerskapsforgiftning. Ofte. Og fruen este ut, noe helt på sin plass og i orden, men med vannansamlinger i kroppen som kunne irrigert store rismarker. Jeg vet at andre vordende fedre ofte beskriver den gravide fruen som en kombinasjon av Moby Dick og kaptein Akab - stor og hvit, og med det morderiske instinktet til begge. Hos oss rådet vel mer usikkerhet og rådvillhet - og med en måned igjen av svangerskapet, i slutten av november, blir vi da innlagt. Fostermåling viser at selv om det er litt tidlig, er det ingen fare ved å føde nå. Etter noen dager med overvåkning, forsøker man å sette i gang fødselen, men riene avstedkommer ikke noe resultat. Men utpå dagen den første desember legger jeg merke til at fruens legger er like tjukke hele veien - fra knærne og ned. Anklene er borthovnet av vannansamling i kroppen, fingrene ser ut som korte medisterpølser - jeg sverger på at man kunne montert en kran hvor som helst på kroppen hennes, og fått bra vanntrykk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne ha noen innvirkning på en fødselsleges avgjørelser, men etter å ha vist vedkommende beina til fruen, fikk mannen et høyt antall rynker i panna, og det ble bestemt at barnet skulle tas med keisersnitt samme kveld.
Hastekeisersnitt får ikke far være med på. Det er meg uvisst av hvilken grunn, men kanskje bør man forberedes litt mentalt på at folk skal skjære opp magen på kona di og forløse barnet ditt - sjøl om det er i beste mening. Så som min far igjen, ble jeg sittende utpå tidligkvelden og vente. Foran TV-en. Og jeg vil for alltid huske hva jeg så på. Globus 2 på TV2 sendte nemlig et program om en thailandsk dyrehageelefant som hadde fått infeksjon i en fot og måtte amputere den like under kneet - noe som aldri hadde vært gjort før, og man var da spent på om det kom til å gå bra, og om elefanten kunne lære å gå med protese.
Like etter at programmet er ferdig, noe over klokka 20, kommer da en pleier trillende med ei lita seng. Oppi der ligger min første datter. Lilla, skrukkete som en sviske, med et kvitt lag talg over nesten hele kroppen, og masse mørkt hår på hodet. Det er første desember, første søndag i advent til og med, men alle adventsstjerner i verden kan bare skinne så mye de vil for meg, de har ikke sjans. Jeg trenger ikke lys. Jeg ville uansett ikke hatt øye for noe annet enn det nye livet jeg har vært med på å lage, og som jeg skal følge fram til jeg en gang ikke er mer. Men hvis du spør meg hva jeg tenkte der og da, de første minuttene med mitt første barn, kan jeg ikke svare deg. En datanerd ville kanskje sagt at det var Ctrl+Alt+Delete, reformatering av harddisk og oppgradering av programvaren Livet fra versjon 1.0 til 2.0. En kompis av meg har kalt det å få barn “et paradigmeskifte i hverdagen”. I hvert fall - jeg kan ikke kalle det tanker. Og som mann, kan jeg heller ikke beskrive det kaoset av følelser. Du må bare prøve det sjøl.
Og for de som måtte lure: Elefanten klarte ikke å gå mer, med eller uten protese, og måtte dessverre avlives.
Jeg er fredagsbarn. En sånn som gjør alle glade, vet du. Nå er jeg ikke sikker på at alle gamle rim og regler stemmer. Men ifølge min far, kom jeg til en fredags kveld på høsten i 1971. På ei fødestue i Meløy på Helgeland, flere timers reise fra nærmeste sykehus. Mamma var 19 år og jeg var deres første. Jeg tror det tok sin tid - ikke av de strieste fødslene i verden, men allikevel. Og dette var i den tida mannfolk ble huta og jaga ut og bort fra begivenhetene av jordmødre og pleiersker. Fadern ble satt på et venterom mens han kikka ut i høstmørket og hørte regn og vind slå og jamre om hverandre mot vinduene. Men siden det var fredag, var det jo Detektime - noe vi som er gamle nok til å huske NRK-monopolets glade dager vet hva er. Og han så på Detektimen, mens mamma pusha og pusta og pressa og balte for å få satt meg til verden. Og midt i “Mannen med kofferten”, som serien het, sånn ca kvart på ni på kvelden, ga jeg lyd fra meg, og ploppet inn i tilværelsen.
Så hvorfor begynner jeg denne historien med min egen fødsel? Oppdraget er jo å skrive om min opplevelse av å bli far for første gang. Jo: det er en viss parallell her - jeg fikk heller ikke være med på å se min førstefødte komme til verden. Svangerskap og revmatiske lidelser er en dårlig kombinasjon. I hvert fall var det det for hun som er mor til mine to barn. Vi prøvde først ei stund å få barn uten å lykkes. Så fulgte testing av både det ene og det andre, uten at noe galt ble fastslått. Så ble det en liten hormonkur, med påfølgende formaning fra den tyske gynekologen om at “ nå zkal dere bare gjøre helt zom wanlich, dere trenger iche ta bukzene af mit en gang”. Ja ja, ham om det. Uansett, vi ble da gravide.
Men høst og revmatisme - og svangerskap - fører til svangerskapsforgiftning. Ofte. Og fruen este ut, noe helt på sin plass og i orden, men med vannansamlinger i kroppen som kunne irrigert store rismarker. Jeg vet at andre vordende fedre ofte beskriver den gravide fruen som en kombinasjon av Moby Dick og kaptein Akab - stor og hvit, og med det morderiske instinktet til begge. Hos oss rådet vel mer usikkerhet og rådvillhet - og med en måned igjen av svangerskapet, i slutten av november, blir vi da innlagt. Fostermåling viser at selv om det er litt tidlig, er det ingen fare ved å føde nå. Etter noen dager med overvåkning, forsøker man å sette i gang fødselen, men riene avstedkommer ikke noe resultat. Men utpå dagen den første desember legger jeg merke til at fruens legger er like tjukke hele veien - fra knærne og ned. Anklene er borthovnet av vannansamling i kroppen, fingrene ser ut som korte medisterpølser - jeg sverger på at man kunne montert en kran hvor som helst på kroppen hennes, og fått bra vanntrykk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne ha noen innvirkning på en fødselsleges avgjørelser, men etter å ha vist vedkommende beina til fruen, fikk mannen et høyt antall rynker i panna, og det ble bestemt at barnet skulle tas med keisersnitt samme kveld.
Hastekeisersnitt får ikke far være med på. Det er meg uvisst av hvilken grunn, men kanskje bør man forberedes litt mentalt på at folk skal skjære opp magen på kona di og forløse barnet ditt - sjøl om det er i beste mening. Så som min far igjen, ble jeg sittende utpå tidligkvelden og vente. Foran TV-en. Og jeg vil for alltid huske hva jeg så på. Globus 2 på TV2 sendte nemlig et program om en thailandsk dyrehageelefant som hadde fått infeksjon i en fot og måtte amputere den like under kneet - noe som aldri hadde vært gjort før, og man var da spent på om det kom til å gå bra, og om elefanten kunne lære å gå med protese.
Like etter at programmet er ferdig, noe over klokka 20, kommer da en pleier trillende med ei lita seng. Oppi der ligger min første datter. Lilla, skrukkete som en sviske, med et kvitt lag talg over nesten hele kroppen, og masse mørkt hår på hodet. Det er første desember, første søndag i advent til og med, men alle adventsstjerner i verden kan bare skinne så mye de vil for meg, de har ikke sjans. Jeg trenger ikke lys. Jeg ville uansett ikke hatt øye for noe annet enn det nye livet jeg har vært med på å lage, og som jeg skal følge fram til jeg en gang ikke er mer. Men hvis du spør meg hva jeg tenkte der og da, de første minuttene med mitt første barn, kan jeg ikke svare deg. En datanerd ville kanskje sagt at det var Ctrl+Alt+Delete, reformatering av harddisk og oppgradering av programvaren Livet fra versjon 1.0 til 2.0. En kompis av meg har kalt det å få barn “et paradigmeskifte i hverdagen”. I hvert fall - jeg kan ikke kalle det tanker. Og som mann, kan jeg heller ikke beskrive det kaoset av følelser. Du må bare prøve det sjøl.
Og for de som måtte lure: Elefanten klarte ikke å gå mer, med eller uten protese, og måtte dessverre avlives.
