Sist uke gikk det hett for seg i media. Den svenske artisten Timbuktu reagerte sterkt på Frode Øverlis "Rutetid"-vits som ble publisert i et svensk magasin. Og jeg vil gjette på at han ikke meldte seg inn i det norske bandet Plumbos fanklubb etter Spellemannpris-utdelingen lørdag kveld. Timbuktu har av de fleste debattanter på nettet blitt betegnet som svært hårsår, og muligens ikke helt inne på tegneserienes "kulturhistorie", mens Plumbos plumphet har møtt mest avsky. Jeg har fundert litt på disse to hendelsene. Representerer de en grense for i hvilke situasjoner man skal dra rasismekortet?Øverlis vitsetegning spiller på ting vi som har lest tegneserier i 35 år kjenner fra før. Karikaturer av mørkhudete mennesker i et primitivt samfunn, ispedd mytiske egenskaper. Dette er kjent, og vi har ikke reagert på det før -
hverken i Knoll og Tott, Donald Duck eller Fantomet. Og vi har ikke reagert på det fordi vi har forstått at dette er nettopp karikaturer.
I Knoll og Tott møter vi en hverdag der barn får juling på ræva hver dag - for hvis de ikke har gjort noe galt, så kommer de til å gjøre noe galt. Men som barn skjønner vi jo at verden henger ikke slik sammen, og at det - takk og lov - er forsvinnende få barn som vokser opp under sånne forhold. Derfor skjønner vi også automatisk - vi reflekterte da ikke så mye over dette i barndommen - at zuluhøvdingen som av og til opptrer i serien (og de andre mørkhudene) er karikaturer og stereotyper.
Vi skjønner også at når Mikke Mus får besøk av Torsdag, en liten rampete gutt fra jungelen, så er dette ikke slik
kulturutveksling normalt foregår. Dog har jeg lest ei bok om ei europeisk jente som vokste opp i en misjonærfamilie i Indonesia, og som fikk panikk da hun flyttet til Sveits som 17-åring for å gå videregående - hun visste ikke hvordan hun skulle reise med buss en gang. Man kan jo se for seg at for noen mennesker blir møtet med en by et kultursjokk. Men Plumbos unnskyldning for "Moccamann"-vitsen, at de er bare enkle folk fra bygda, og ikke vant med større tilstelninger, kan ikke godtas. Da skaper de bare større og sterkere stereotypier om folk fra
distriktene, og det trenger vi da ikke.
For å gjøre meg ferdig med tegneseriene: De fleste gutter har lest blader om en hvit mann i Bengals jungel. Kledd i blå trikot med trusa utenpå, fanger
han triadeskurker - uten å inneha superkrefter. Hva
Fantomets hjelper, en tjukk liten afrikaner ved navn Guran, gjør i Bangladesh er meg helt uforståelig. Uansett er tegneserieverdenen full av figurer som - hvis man ønsker å være hårsår - kan støte hvem som helst. Går man tilbake til Frode Øverli, og ser figuruniverset hans i Pondus og Rutetid, blir det
fleipet med skoleelever, lærere,
svartmetallfans, prester, fotballfans, homofile, homofobe, kvinner generelt, trygdede, kortvokste tyskere, tøffelhelter, golfere, bilmekanikere, bilselgere, popbimboer, menn med smykker, Helmut Lotti - ingen unngår harselas. Som seg hør og bør. En humortegneserie skal være
grenseløs, og sparke i alle retninger. Så kan det hende noe treffer skeivt en gang. Kanskje blir en svensk artist sur. Vi må allikevel ikke gå i sensurfella mer. For det har vi allerede gjort.
De nye utgavene av Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn er i USA nå sensurert.
Det vil si at ordet "nigger", som først og fremst brukes om - og AV - slaven Jim, er blitt konsekvent erstattet med ordet "slave". Og dette i det som ved siden av "Onkel Toms hytte" er historiens første antirasistiske romaner. Dette er etter mitt syn kulturvandalisme. Det er forkledd som toleranse og respekt, men det tar brodd av en hel fortelling, og er respektløst og historieløst. Det samme gjelder for ettertidssensuren som har rammet både Torbjørn Egner og Astrid Lindgren. For meg var vesle Hoa en helt, som forsvarte seg og sitt folk. Da vi dramatiserte sangen i småskolen, tenkte jeg
ikke et øyeblikk på at dette var en nedlatende sang om primitive folkestammer. En kan spørre seg om ikke både hutuer og tutsier hadde trengt noen Hoa-er i Rwanda i 1994.
Jeg skulle egentlig ønske at man kunne ta tilbake N-ordet. Homsene har gjort det for seg - tatt skjellsordet og gjort det til sitt, ufarlig og lettvint. Ord har bare den valøren vi gir dem. Begrep som jøde, same, trønder og møring er verdinøytrale helt til de får et adjektiv foran seg. Hvis man gjør alle ord som gir mennesker identitet og tilhørighet til tabu, kan noen og enhver komme til å dra en Plumbo ganske ofte. Det merkelige oppi dette er at ingen har meg bekjent angrepet bandet Turboneger med øl (i vond hensikt), eller tatt for seg Arne Moslåtten i Hellbillies som skriver sanger om usympatiske tatere og negre på togstasjoner. Men slipper man lettere unna dersom man har kred?
Jeg kjøpte en samling klassiske Donald Duck-kortfilmer for noen år siden. Jeg ble ganske oppgitt når presentatøren måtte forklare og unnskylde filmer der indianere eller andre grupper ble karikert, eller der noen figurer røykte sigar. Politisk korrekthet kan virkelig bli så irriterende at det virker mot sin hensikt og spiller på publikums mer primitive indre strenger.
Alle - jeg gjentar ALLE - har hørt eller kan eller har ledd av svart (no pun intended) humor. Hva er toppen av rasisme, hvor mange jøder får man inn i en bil osv osv. Vitser og humor er ventiler vi trenger i en hverdag der vi omgir oss med så mange forskjellige mennesketyper at vi må veie våre ord, kanskje mer enn vi måtte for en generasjon siden. Derfra til å dra dårlige ordspill til folk man kanskje ikke kjenner så godt, i en svært så offisiell og høytidelig setting, for så å unnskylde seg med at man er fra bøgda, vitner derimot om svært laber dømmekraft, timing og - for å bruke politiets eget uttrykk om åttemannspågripelsen av Maria Amelie - dårlig musikalitet. Og det er vel kanskje Plumbos største problem.
