De 7 søstre, Facebook og oldemor

I det siste har jeg engasjert meg litt i saken rundt den palestinsk-jordanske familien med sju døtre som ble utvist fra Namsos etter ni – 9 – år i Norge. Den ene jenta er sjuk, to er født her, ei var ett år da de kom. Etter sigende har far løyet om nasjonaliteten deres for å prøve å få opphold, og da må altså alle returnere, og bor nå i et vakuum der de vanskelig får rett på skolegang eller helsetjenester siden de har vært så lenge borte fra Jordan, og noen av dem har norske personnumre og navn og jeg vet ikke hva. Jeg nølte litt før jeg tok side i den kontroversielle saken, men har kommet til at det var riktig å vise solidaritet med de som ikke har gjort noe galt – barna. Jeg skreiv og komponerte en sang i sakens anledning som er å få kjøpt via meg og støttegruppa for familien, og den vil bli framført på en støttekonsert 24. november. Jeg innser nå at dette kan være et budskap som er tungt å selge, av flere grunner.

Via facebook ser jeg nå at Frp og deres sympatisører prøver å slå politisk mynt på at vi har en for snill innvandringspolitikk, og at med lukka mottak ville trippeldrapet i Sogn vært unngått. Vel, det kunne vært unngått på mange måter. Mannen kunne fått oppholdstillatelse. Sør-Sudan høres foreløpig ikke ut som noe sted jeg ville dratt. Vi kunne hatt bedre psykisk screening av asylsøkere fra områder som er traumeutsatt. Han kunne blitt eskortert hvis han virkelig skulle ut av landet. Uansett, jeg kan også tenke mitt når noe så tragisk skjer. Men jeg kan ikke tillate meg sjøl å synke ned i ei generaliserende rasistgjørme, samme hvor tungt det kan være å slite seg løs fra den.

Så har NRK ertet på seg folk ved å si at programledere børkle seg livssynsnøytralt. Et bittelite kors har blitt stridseplet. Vel, enten bør man forby alt, hvilket betyr at NRK ikke kan ha programverter som har hijab eller turban heller – eller så bør man være raus nok til å tenke at folk må få lov å beholde sin identitet. Ettersom NRK ennå har morgenandakt på P1 hver hverdag, og gudstjenester både på radio og TV på søndager, heller jeg mot det siste. Men igjen: På facebook er det nå grupper som promoterer korsbæring – overalt. Jeg syns dette blir en snever reaksjon. Skal man ha det ene, må man som sagt godta at andre grupper kan signalisere sine livssyn gjennom plagg og accessoirer. Og så langt tror jeg ikke folk tenker – det kan faktisk hende at mange ville meldt seg inn i både “pro-kors-på-TV"-gruppen og “mot-turban-på-nyhetsopplesere"-gruppen.

Men en ting er nå engasjement. En annen ting er når engasjementet fratar folk gangsynet. Folk har reagert rasende på åpenbart satiriske humorbidrag på nettet, fra “Opplysningskontoret” og desslike, der det påstås at flagget skal sladdes på 17.-maisendingene, og at Kristen Gislefoss må bytte navn for å fortsette å melde vær. Det ser ut til at det som gjelder nå er “All things Norwegian”, og gjerne hvis man kan slenge på litt kristendom. Sjøl om jeg er litt i tvil om hvor langt den kristenheta strekker seg på enkelte av debattantene.

Jeg er derfor glad for at en annen asylsøkerfamilie, som har bodd i kirkeasyl i Namsos i snart to år, nå har fått oppholdstillatelse etter at saken har vært behandlet på nytt – og at denne saken får “likes”. Det spørs allikevel om saken med “De 7 søstre” er sterk nok til å trenge gjennom støyen i mediebildet akkurat nå.

Jeg har lyst til å fortelle en historie som kanskje kan fungere som en anekdote. Min oldemor Amanda var født på Luciadagen i 1894. Siste krigsvinteren var hun 50 år gammel, og hadde ennå fem av sine sju barn boende heime i ei lita stue på Gjerøya på Helgeland. Ikke verst å få sju barn med dobbel hoftedysplasi, egentlig – oldemor gikk hele sitt liv med to staver som støtte. Likevel – vinteren 1944 tok hun og oldefar Henning imot 16 – seksten – barn fra Finnmark som ble sendt fra sine familier som flyktninger, ettersom tyskerne brant ned alle byer og bygder der oppe. Hvordan de kledde og fødde 21 barn og ungdommer gjennom vinteren 1944-45 veit jeg egentlig ikke. I alle fall, oldemor døde i 1988, nær 94 år gammel, 43 år etter krigen var slutt. Til hennes båre kom det en stor krans fra Finnmark: “Til vår snille og gode matmor under krigen”.

Oldemor var opprinnelig vestlending, og miljøet i Rødøy kommune har i stor grad vært preget av sterke kristne miljø. Jeg tror nok oldemor handlet ut fra det folk vil kalle et godt kristent hjertelag. Noe å tenke på når vi melder oss inn i grupper for korsbæring – hadde vi gjort dette? Men for alt jeg veit, kan det også hende at hennes handlinger ikke hadde så mye med tro å gjøre. Kanskje oldemor bare behandlet folk som folk. Hvis både saksbehandlere og nettdebattanter gjør det – behandler folk som folk - , tror jeg verden vil bli et enklere og bedre sted.

Men kom til Kulturhuset i Namsos den 24. november. Etter cupfinalen.

Rom for rom...

Rom for rom?

Blant sikre vårtegn er visstnok en invasjon av tiggere til våre byer, hvis man skal tro media og politiet. Det varsles om “tigger-sommer”, som om man snakker om flått eller brunsnegler. Noen bystyrer gjør forsøk på å innføre forbud mot tigging igjen, atter andre innfører forbud mot å overnatte ute - noe som putter folk uten bosted eller inntekt så til de grader mellom barken og veden, all den tid de samme byene ikke vil hjelpe bostedløse med å få tak over hodet og sanitære forhold som er noenlunde verdige. Så er spørsmålet: Er det myndighetene og samfunnet som er hjerteløse, eller stiller de rettmessige krav til opptreden og livsførsel i 2013? Dette bildet er mangefasettert. Det fortelles om alt fra lommetyver, organiserte gjenger som oversvømmer butikker med “kunder” der mange stjeler som ravner, trafficking og menneskehandel, til de som kommer hit som arbeidsinnvandrere uten CV, tillatelse eller startkapital, og de som av ren og skjær nød bor i ei steinfylling under Sinsenkrysset.

Min gamle farmor fortalte om en sommer like etter krigen, da det kom det hun kalte en taterfamilie og bosatte seg i sine telt på innmarka på gården. Vi snakker her om en gård med tre eller fire kyr, som stort sett drev med selvhushold, og fiske i tillegg til det lille jorda kunne gi. Familien fikk bo der hele sommeren - inntil et visst punkt, jeg kommer tilbake til det. Det lille farmor og hennes familie med mann og fem barn kunne avse, fikk denne familien når de spurte. Det forekom vel også at de forsynte seg av ting uten lov. Men de fikk være der.

Oslo er kjent under flere navn. Ett av dem er “byen med det store hjertet”. Jeg forundres over at de ikke følger opp sitt kallenavn bedre. Romfolk har blitt jaget fra sted til sted i kommunen. Trondheim ønsker heller ikke å gi romfolk et tilbud om et sted å være. Jeg undres på om kriminaliteten de er redd for, kanskje hadde blitt redusert om disse menneskene fikk hjelp til å organisere sine liv bedre. Men de siste tiders hendelser i Oslo viser at det kan være grunn til å betenke seg. En noe mangelfull NRK-dokumentar tidligere i år, viser at enkelte grupper rom har en lang vei å gå før de har en familieordning og et syn på barns rettigheter som harmonerer med lov og rett i 2013.

Og her ligger vel kjernen. Jeg ser nå bort fra de som ikke eier nåla i veggen, og bor under Europris-presenninger (skjønt de må jo komme et sted fra, og hvordan? GÅR de? De dukker jo ikke opp fra bakken?) Vi forventer at folk som har noe penger, bor i hus. Og at de som ikke har råd til det, søker hjelp og støtte for å få det - med den intensjonen å bo der så lenge i gangen at barna i familien fullfører skoleåret og får lovpålagt opplæring. De fleste i Norge forstår ikke at det er attraktivt å bo i campingvogner året rundt - eller at man kan nekte barn utdanning, bare fordi det er noens kultur. Samfunnet forventer at du har en fast adresse, at du dermed kan kontaktes, betale skatt, bidra med din plikt, kreve din rett. De som ikke VIL forholde seg til dette, gjør det kanskje litt vanskelig for seg sjøl?

Jeg leste en artikkel om en familie fra Romania som bor i en Opel i Verdal. De ville til Norge og jobbe, og kunne ikke forstå at ikke rike nordmenn “bare kunne gi dem en jobb”. Det er jo ikke så enkelt - da må man ha en CV, man må søke om arbeidstillatelse, ha et personnummer, en bankkonto og en adresse - slik at man kan få betale skatt og få sosiale rettigheter og goder. De som bare kommer kjørende i sin bil med sine siste ressurser, og dermed blir stuck i elendigheten, har bare ikke gjort god nok research. Men i sør-Europa har dessverre slike holdninger ganske god rot. Jeg vet om arbeidssøkere fra sør som er i 50-åra, og har jobbet hele livet, men har blank CV - de kan ikke forevise at de har hatt en eneste jobb, fordi alt har vært svart. Derfor har nå økonomien i de landene gått såpass ad helheimen som den har og. Kommer man hit og innbiller seg at slike premisser gjelder, vil man oppleve systemsjokk så vel som kultursjokk.

Vi har sett konflikter mellom lokalbefolkning og romfolk som har etablert teltleirer. På en måte må jeg tenke på min farmor igjen, som faktisk hadde medynk med familien som kom til dem i etterkrigsåra. Men det forholdet endte også i konflikt - og her kan jeg ikke klandre min farmor. På TV har vi sett forlatte rom-leirer som har sett ut som reine søppelhauger - inntrykket er at om de ikke har mye i verden, har de heller ikke brydd seg med å ta med seg det lille de hadde. Presenninger og telt og campingstoler og andre etterlatenskaper har ligget overalt. Vi har hørt om skoler som har måttet spesialvaske hele skolegårder etter sommerferien på grunn av ekskrementer. Vi har hørt om parker fulle av menneskelig avfall. Og min farmors tålmodighet var slutt da hun tok mor i taterfamilien i å vaske tøybleier i bekken som rant ned i brønnen. Hun fikk farfar til å ro henne til Brønnøysund, så gikk hun på lensmannskontoret og ba om å få familien fjernet. Lensmannen kom dagen etter.

Når folkegrupper blir stilt overfor uvante - ikke nødvendigvis urimelige - krav, heves ofte konfliktnivået. De som stiller kravene, kan fort bli kalt både intolerante og kanskje rasistiske. Arbeidssøkere må forholde seg til lover og regler. Å kreve et sted å oppholde seg hvis man er totalt uten ressurser eller nødvendige sanitære forhold, må medføre at man faktisk oppfører seg skikkelig, ikke plager folk med tigging, og steller etter seg når man forlater. Vi tåler å se en fillete tigger. Men om dette er et medieskapt bilde eller ikke - når store deler av en folkegruppe blir synonymt med søppel og det som verre er, blir det vanskelig å få sympati for noen medlemmer av gruppen. Dessverre.

Jeg tror rett og slett at de fleste mennesker er tolerante overfor svært mange ulike kulturer. Men svært få er tolerante overfor UKULTUR. Min farmor hadde stort hjerterom, men grensen gikk akkurat der.

Den tapte projektor

Like før jul sa projektoren på klasserommet til 9a takk for seg. Den ble tatt ned og sendt til IT-avdelinga i Namsos kommune, som skulle få den på service og reparert. I skrivende stund har jeg ennå ikke sett noe til den eller en erstatning. Jeg må derfor planlegge litt "kjedeligere" undervisning i en del timer, og booke auditoriet eller andre rom med projektor når jeg har behov for det. Tidligere brukte jeg dette hjelpemidlet mye i både norsk, engelsk og samfunnsfag. Nå har jeg og elevene måttet klare oss uten i 3 måneder.

Det er klart at man har sjølsagt større problemer i hverdagen, men jeg syns dette blir litt dumt. Men jeg har da tatt ut min frustrasjon i et dikt. Man kan være sint på en kultivert måte. Det er jeg ikke noe god på. Men jeg kan være sint på en KULTURELL måte. Da står man mye friere, og det er mye farligere.

Enjoy.

P.S. Jeg har diskutert en del med kolleger hva en sånn PC-kanon egentlig heter. En kollega av meg fra Tromsø argumenterer for at det heter pro-jækk-tor. Derav første linje i andre vers.

Den tapte projektor/prosjektor/prosjektør

Det va ein dag her i fjor før jul

Ein lærer sku’ glad spell av ein DVD

Men sjøl om stjernan va tent og englan i skjul

Va prosjektoren død, så den vart da skrudd ned.

Projækktor, prosjektor - kjært barn, mange navn

Den vart senda inn på sørvis med håp

For lærer’n, så vart det et sørgelig savn

Men tenkt at dem på IT, de e snar og snåp.

Men dagan vart uker, og vinter vart vår

I klasseromstaket hang kablan og slang

Og verken rektor eller IT-kontakten forstår

Koffer tida på sørvis sku’ falle så lang.

Men så ei natt så fikk lærer’n et syn

Så skjønte han korsn alt hang ihop

Han fikk en visjon i et glimt klart som lyn

Det va så fantastisk, han vart settan’ og kop.

Han såg da at IT hadde bestilt

Ei splitter ny pære til nevnt prosjektor

Og prosjektorpakken den flakka da vilt

Med posten, men lærer’n såg kor den fôr.

Den havna da på ein fabrikk i Taiwan

Der lyspærer blåses munn-manuelt

Av underbetalte og ganske små barn

som hadde blitt lært opp til det spesielt.

Og pæra blei lagt i ein bomullskokong

Og pakka ned nennsomt med prosjektor’n separat

Og segla med djunke og dhow til Hong Kong

Til en karavane som sto der parat.

For IT i Namsos, de var blitt fortelt

“Rock City har konka, så no må vi spar!”

Så leveranser pr luftpost va uaktuelt

Det vart Silkeveiruta pr dromedar.

Men akk, oppi Gobi, så vart det vel storm

Med sandkov og fokk - du kan tru han va fæl!

Og som du veit, så e Gobi enorm

Så all gikk seg bort, fraus og tørsta ihjel.

Det gikk da nån uka, så kom det en mann

Og fant heile følget der dem låg kald og stiv

Han hadd’ vært på martna i Samarkand

Og skjønte at her står det ikke til liv.

Han leita da gjennom den frosne karavan’

I lasta som der hadde enda sin ferd

Og som en slags 2013- Djengis Khan

Tok med seg heim det som va nåkka verd.

Så i Indre Mongolia, i en varm og god ger

Har mannen no starta opp sitt aggregat

Og heile familien kopa og ser

Pirat-Disneyfilma i widescreen-format.

Der enda visjonen, og lærer’n forsto

At alt håp om å få prosjektor’n igjen

Svant hen som et leirbåls døende glo

Og han leita fram krittet og papir og penn.

Eg veit ikkje om visa har nån moral

Men sku din prosjektor gå sund og skrus ned

Så hold din metodiske sti ganske smal

Og vær ytterst skeptisk til EDB.