Rom for rom...

Rom for rom?

Blant sikre vårtegn er visstnok en invasjon av tiggere til våre byer, hvis man skal tro media og politiet. Det varsles om “tigger-sommer”, som om man snakker om flått eller brunsnegler. Noen bystyrer gjør forsøk på å innføre forbud mot tigging igjen, atter andre innfører forbud mot å overnatte ute - noe som putter folk uten bosted eller inntekt så til de grader mellom barken og veden, all den tid de samme byene ikke vil hjelpe bostedløse med å få tak over hodet og sanitære forhold som er noenlunde verdige. Så er spørsmålet: Er det myndighetene og samfunnet som er hjerteløse, eller stiller de rettmessige krav til opptreden og livsførsel i 2013? Dette bildet er mangefasettert. Det fortelles om alt fra lommetyver, organiserte gjenger som oversvømmer butikker med “kunder” der mange stjeler som ravner, trafficking og menneskehandel, til de som kommer hit som arbeidsinnvandrere uten CV, tillatelse eller startkapital, og de som av ren og skjær nød bor i ei steinfylling under Sinsenkrysset.

Min gamle farmor fortalte om en sommer like etter krigen, da det kom det hun kalte en taterfamilie og bosatte seg i sine telt på innmarka på gården. Vi snakker her om en gård med tre eller fire kyr, som stort sett drev med selvhushold, og fiske i tillegg til det lille jorda kunne gi. Familien fikk bo der hele sommeren - inntil et visst punkt, jeg kommer tilbake til det. Det lille farmor og hennes familie med mann og fem barn kunne avse, fikk denne familien når de spurte. Det forekom vel også at de forsynte seg av ting uten lov. Men de fikk være der.

Oslo er kjent under flere navn. Ett av dem er “byen med det store hjertet”. Jeg forundres over at de ikke følger opp sitt kallenavn bedre. Romfolk har blitt jaget fra sted til sted i kommunen. Trondheim ønsker heller ikke å gi romfolk et tilbud om et sted å være. Jeg undres på om kriminaliteten de er redd for, kanskje hadde blitt redusert om disse menneskene fikk hjelp til å organisere sine liv bedre. Men de siste tiders hendelser i Oslo viser at det kan være grunn til å betenke seg. En noe mangelfull NRK-dokumentar tidligere i år, viser at enkelte grupper rom har en lang vei å gå før de har en familieordning og et syn på barns rettigheter som harmonerer med lov og rett i 2013.

Og her ligger vel kjernen. Jeg ser nå bort fra de som ikke eier nåla i veggen, og bor under Europris-presenninger (skjønt de må jo komme et sted fra, og hvordan? GÅR de? De dukker jo ikke opp fra bakken?) Vi forventer at folk som har noe penger, bor i hus. Og at de som ikke har råd til det, søker hjelp og støtte for å få det - med den intensjonen å bo der så lenge i gangen at barna i familien fullfører skoleåret og får lovpålagt opplæring. De fleste i Norge forstår ikke at det er attraktivt å bo i campingvogner året rundt - eller at man kan nekte barn utdanning, bare fordi det er noens kultur. Samfunnet forventer at du har en fast adresse, at du dermed kan kontaktes, betale skatt, bidra med din plikt, kreve din rett. De som ikke VIL forholde seg til dette, gjør det kanskje litt vanskelig for seg sjøl?

Jeg leste en artikkel om en familie fra Romania som bor i en Opel i Verdal. De ville til Norge og jobbe, og kunne ikke forstå at ikke rike nordmenn “bare kunne gi dem en jobb”. Det er jo ikke så enkelt - da må man ha en CV, man må søke om arbeidstillatelse, ha et personnummer, en bankkonto og en adresse - slik at man kan få betale skatt og få sosiale rettigheter og goder. De som bare kommer kjørende i sin bil med sine siste ressurser, og dermed blir stuck i elendigheten, har bare ikke gjort god nok research. Men i sør-Europa har dessverre slike holdninger ganske god rot. Jeg vet om arbeidssøkere fra sør som er i 50-åra, og har jobbet hele livet, men har blank CV - de kan ikke forevise at de har hatt en eneste jobb, fordi alt har vært svart. Derfor har nå økonomien i de landene gått såpass ad helheimen som den har og. Kommer man hit og innbiller seg at slike premisser gjelder, vil man oppleve systemsjokk så vel som kultursjokk.

Vi har sett konflikter mellom lokalbefolkning og romfolk som har etablert teltleirer. På en måte må jeg tenke på min farmor igjen, som faktisk hadde medynk med familien som kom til dem i etterkrigsåra. Men det forholdet endte også i konflikt - og her kan jeg ikke klandre min farmor. På TV har vi sett forlatte rom-leirer som har sett ut som reine søppelhauger - inntrykket er at om de ikke har mye i verden, har de heller ikke brydd seg med å ta med seg det lille de hadde. Presenninger og telt og campingstoler og andre etterlatenskaper har ligget overalt. Vi har hørt om skoler som har måttet spesialvaske hele skolegårder etter sommerferien på grunn av ekskrementer. Vi har hørt om parker fulle av menneskelig avfall. Og min farmors tålmodighet var slutt da hun tok mor i taterfamilien i å vaske tøybleier i bekken som rant ned i brønnen. Hun fikk farfar til å ro henne til Brønnøysund, så gikk hun på lensmannskontoret og ba om å få familien fjernet. Lensmannen kom dagen etter.

Når folkegrupper blir stilt overfor uvante - ikke nødvendigvis urimelige - krav, heves ofte konfliktnivået. De som stiller kravene, kan fort bli kalt både intolerante og kanskje rasistiske. Arbeidssøkere må forholde seg til lover og regler. Å kreve et sted å oppholde seg hvis man er totalt uten ressurser eller nødvendige sanitære forhold, må medføre at man faktisk oppfører seg skikkelig, ikke plager folk med tigging, og steller etter seg når man forlater. Vi tåler å se en fillete tigger. Men om dette er et medieskapt bilde eller ikke - når store deler av en folkegruppe blir synonymt med søppel og det som verre er, blir det vanskelig å få sympati for noen medlemmer av gruppen. Dessverre.

Jeg tror rett og slett at de fleste mennesker er tolerante overfor svært mange ulike kulturer. Men svært få er tolerante overfor UKULTUR. Min farmor hadde stort hjerterom, men grensen gikk akkurat der.