Odd Walters viderverdigheter

Odd Walters viderverdigheter

onsdag 6. november 2013

De 7 søstre, Facebook og oldemor

I det siste har jeg engasjert meg litt i saken rundt den palestinsk-jordanske familien med sju døtre som ble utvist fra Namsos etter ni – 9 – år i Norge. Den ene jenta er sjuk, to er født her, ei var ett år da de kom. Etter sigende har far løyet om nasjonaliteten deres for å prøve å få opphold, og da må altså alle returnere, og bor nå i et vakuum der de vanskelig får rett på skolegang eller helsetjenester siden de har vært så lenge borte fra Jordan, og noen av dem har norske personnumre og navn og jeg vet ikke hva. Jeg nølte litt før jeg tok side i den kontroversielle saken, men har kommet til at det var riktig å vise solidaritet med de som ikke har gjort noe galt – barna. Jeg skreiv og komponerte en sang i sakens anledning som er å få kjøpt via meg og støttegruppa for familien, og den vil bli framført på en støttekonsert 24. november. Jeg innser nå at dette kan være et budskap som er tungt å selge, av flere grunner.

Via facebook ser jeg nå at Frp og deres sympatisører prøver å slå politisk mynt på at vi har en for snill innvandringspolitikk, og at med lukka mottak ville trippeldrapet i Sogn vært unngått. Vel, det kunne vært unngått på mange måter. Mannen kunne fått oppholdstillatelse. Sør-Sudan høres foreløpig ikke ut som noe sted jeg ville dratt. Vi kunne hatt bedre psykisk screening av asylsøkere fra områder som er traumeutsatt. Han kunne blitt eskortert hvis han virkelig skulle ut av landet. Uansett, jeg kan også tenke mitt når noe så tragisk skjer. Men jeg kan ikke tillate meg sjøl å synke ned i ei generaliserende rasistgjørme, samme hvor tungt det kan være å slite seg løs fra den.

Så har NRK ertet på seg folk ved å si at programledere børkle seg livssynsnøytralt. Et bittelite kors har blitt stridseplet. Vel, enten bør man forby alt, hvilket betyr at NRK ikke kan ha programverter som har hijab eller turban heller – eller så bør man være raus nok til å tenke at folk må få lov å beholde sin identitet. Ettersom NRK ennå har morgenandakt på P1 hver hverdag, og gudstjenester både på radio og TV på søndager, heller jeg mot det siste. Men igjen: På facebook er det nå grupper som promoterer korsbæring – overalt. Jeg syns dette blir en snever reaksjon. Skal man ha det ene, må man som sagt godta at andre grupper kan signalisere sine livssyn gjennom plagg og accessoirer. Og så langt tror jeg ikke folk tenker – det kan faktisk hende at mange ville meldt seg inn i både “pro-kors-på-TV"-gruppen og “mot-turban-på-nyhetsopplesere"-gruppen.

Men en ting er nå engasjement. En annen ting er når engasjementet fratar folk gangsynet. Folk har reagert rasende på åpenbart satiriske humorbidrag på nettet, fra “Opplysningskontoret” og desslike, der det påstås at flagget skal sladdes på 17.-maisendingene, og at Kristen Gislefoss må bytte navn for å fortsette å melde vær. Det ser ut til at det som gjelder nå er “All things Norwegian”, og gjerne hvis man kan slenge på litt kristendom. Sjøl om jeg er litt i tvil om hvor langt den kristenheta strekker seg på enkelte av debattantene.

Jeg er derfor glad for at en annen asylsøkerfamilie, som har bodd i kirkeasyl i Namsos i snart to år, nå har fått oppholdstillatelse etter at saken har vært behandlet på nytt – og at denne saken får “likes”. Det spørs allikevel om saken med “De 7 søstre” er sterk nok til å trenge gjennom støyen i mediebildet akkurat nå.

Jeg har lyst til å fortelle en historie som kanskje kan fungere som en anekdote. Min oldemor Amanda var født på Luciadagen i 1894. Siste krigsvinteren var hun 50 år gammel, og hadde ennå fem av sine sju barn boende heime i ei lita stue på Gjerøya på Helgeland. Ikke verst å få sju barn med dobbel hoftedysplasi, egentlig – oldemor gikk hele sitt liv med to staver som støtte. Likevel – vinteren 1944 tok hun og oldefar Henning imot 16 – seksten – barn fra Finnmark som ble sendt fra sine familier som flyktninger, ettersom tyskerne brant ned alle byer og bygder der oppe. Hvordan de kledde og fødde 21 barn og ungdommer gjennom vinteren 1944-45 veit jeg egentlig ikke. I alle fall, oldemor døde i 1988, nær 94 år gammel, 43 år etter krigen var slutt. Til hennes båre kom det en stor krans fra Finnmark: “Til vår snille og gode matmor under krigen”.

Oldemor var opprinnelig vestlending, og miljøet i Rødøy kommune har i stor grad vært preget av sterke kristne miljø. Jeg tror nok oldemor handlet ut fra det folk vil kalle et godt kristent hjertelag. Noe å tenke på når vi melder oss inn i grupper for korsbæring – hadde vi gjort dette? Men for alt jeg veit, kan det også hende at hennes handlinger ikke hadde så mye med tro å gjøre. Kanskje oldemor bare behandlet folk som folk. Hvis både saksbehandlere og nettdebattanter gjør det – behandler folk som folk - , tror jeg verden vil bli et enklere og bedre sted.


Men kom til Kulturhuset i Namsos den 24. november. Etter cupfinalen.