I det siste har jeg engasjert meg litt i saken rundt den palestinsk-jordanske familien med sju døtre som ble utvist fra Namsos etter ni –
9 – år i Norge. Den ene jenta er sjuk, to er født her, ei var ett år da de kom.
Etter sigende har far løyet om nasjonaliteten deres for å prøve å få opphold,
og da må altså alle returnere, og bor nå i et vakuum der de vanskelig får rett
på skolegang eller helsetjenester siden de har vært så lenge borte fra Jordan,
og noen av dem har norske personnumre og navn og jeg vet ikke hva. Jeg nølte
litt før jeg tok side i den kontroversielle saken, men har kommet til at det
var riktig å vise solidaritet med de som ikke har gjort noe galt – barna. Jeg
skreiv og komponerte en sang i sakens anledning som er å få kjøpt via meg og støttegruppa
for familien, og den vil bli framført på en støttekonsert 24. november. Jeg
innser nå at dette kan være et budskap som er tungt å selge, av flere grunner.
Via facebook ser jeg nå at Frp og deres sympatisører prøver
å slå politisk mynt på at vi har en for snill innvandringspolitikk, og at med
lukka mottak ville trippeldrapet i Sogn vært unngått. Vel, det kunne vært
unngått på mange måter. Mannen kunne fått oppholdstillatelse. Sør-Sudan høres
foreløpig ikke ut som noe sted jeg ville dratt. Vi kunne hatt bedre psykisk
screening av asylsøkere fra områder som er traumeutsatt. Han kunne blitt
eskortert hvis han virkelig skulle ut av landet. Uansett, jeg kan også tenke
mitt når noe så tragisk skjer. Men jeg kan ikke tillate meg sjøl å synke ned i
ei generaliserende rasistgjørme, samme hvor tungt det kan være å slite seg løs
fra den.
Så har NRK ertet på seg folk ved å si at programledere børkle seg livssynsnøytralt. Et bittelite kors har blitt stridseplet. Vel, enten
bør man forby alt, hvilket betyr at NRK ikke kan ha programverter som har hijab
eller turban heller – eller så bør man være raus nok til å tenke at folk må få
lov å beholde sin identitet. Ettersom NRK ennå har morgenandakt på P1 hver
hverdag, og gudstjenester både på radio og TV på søndager, heller jeg mot det
siste. Men igjen: På facebook er det nå grupper som promoterer korsbæring –
overalt. Jeg syns dette blir en snever reaksjon. Skal man ha det ene, må man
som sagt godta at andre grupper kan signalisere sine livssyn gjennom plagg og
accessoirer. Og så langt tror jeg ikke folk tenker – det kan faktisk hende at
mange ville meldt seg inn i både “pro-kors-på-TV"-gruppen og “mot-turban-på-nyhetsopplesere"-gruppen.
Men en ting er nå engasjement. En annen ting er når
engasjementet fratar folk gangsynet. Folk har reagert rasende på åpenbart
satiriske humorbidrag på nettet, fra “Opplysningskontoret” og desslike, der det
påstås at flagget skal sladdes på 17.-maisendingene, og at Kristen Gislefoss må bytte navn for å fortsette å melde vær. Det ser ut til at det som gjelder nå er
“All things Norwegian”, og gjerne hvis man kan slenge på litt kristendom. Sjøl
om jeg er litt i tvil om hvor langt den kristenheta strekker seg på enkelte av
debattantene.
Jeg er derfor glad for at en annen asylsøkerfamilie, som har
bodd i kirkeasyl i Namsos i snart to år, nå har fått oppholdstillatelse etter
at saken har vært behandlet på nytt – og at denne saken får “likes”. Det spørs
allikevel om saken med “De 7 søstre” er sterk nok til å trenge gjennom støyen i
mediebildet akkurat nå.
Jeg har lyst til å fortelle en historie som kanskje kan fungere som en anekdote. Min oldemor Amanda var født på Luciadagen i 1894. Siste
krigsvinteren var hun 50 år gammel, og hadde ennå fem av sine sju barn boende
heime i ei lita stue på Gjerøya på Helgeland. Ikke verst å få sju barn med
dobbel hoftedysplasi, egentlig – oldemor gikk hele sitt liv med to staver som
støtte. Likevel – vinteren 1944 tok hun og oldefar Henning imot 16 – seksten – barn
fra Finnmark som ble sendt fra sine familier som flyktninger, ettersom tyskerne
brant ned alle byer og bygder der oppe. Hvordan de kledde og fødde 21 barn og
ungdommer gjennom vinteren 1944-45 veit jeg egentlig ikke. I alle fall, oldemor
døde i 1988, nær 94 år gammel, 43 år etter krigen var slutt. Til hennes båre
kom det en stor krans fra Finnmark: “Til vår snille og gode matmor under krigen”.
Oldemor var opprinnelig vestlending, og miljøet i Rødøy
kommune har i stor grad vært preget av sterke kristne miljø. Jeg tror nok
oldemor handlet ut fra det folk vil kalle et godt kristent hjertelag. Noe å
tenke på når vi melder oss inn i grupper for korsbæring – hadde vi gjort dette?
Men for alt jeg veit, kan det også hende at hennes handlinger ikke hadde så mye
med tro å gjøre. Kanskje oldemor bare behandlet folk som folk. Hvis både
saksbehandlere og nettdebattanter gjør det – behandler folk som folk - , tror
jeg verden vil bli et enklere og bedre sted.
Men kom
til Kulturhuset i Namsos den 24. november. Etter cupfinalen.