Odd Walters viderverdigheter

Odd Walters viderverdigheter

torsdag 7. april 2016

En liten skrømthistorie fra virkeligheten...

Stallo - bokomslag
Jeg har nettopp lest boka "Stallo" av Stefan Spjut. Uten å komme med noen anmeldelse her, vil jeg bare si at for oss som har lest mye av Stephen King fra før, var det godt å lese en roman fra Skandinavia som beveger i grenselandet mellom vår virkelighet og en vi ikke vet alt om ennå. Troll, vetter, skrømt og vesener som skifter ham, alt godt innbakt i svært gode og realistiske skildringer av den virkelige verden, gjorde boka svært lesverdig.

I den forbindelse tenkte jeg å publisere en historie her. Den er nesten selvopplevd. Jeg var til stede, men må lene meg på det mine foreldre har fortalt i etterkant.

Det var på sensommeren i 1979, og jeg var nesten 8 år. Det var to år siden pappa hadde kjørt opp og fått seg bil, og vi tok en tur til Sverige. Det var i moltetida, så vi hadde med bærspann og turklær, men vi barna – min bror på fire og en fetter på 14 – gledet oss mest til å dra til Lycksele og dyreparken der.

Vi bodde på den tiden på Hugla, ei øy utenfor Nesna på Helgeland – der hvor «Blå vägen» slutter. Vi måtte med ferje til fastlandet, kjøre til Mo i Rana og ta E12 over Umbukta for å komme til Sverige. I Tärnaby stoppet vi, og på turistinformasjonen der fikk vi tips om et sted vi kunne leie en «stuga» - av en eller annen grunn hadde mamma og pappa en forkjærlighet for å leite opp avsides kroker der privatfolk leide ut hus og hytter. Kanskje fordi det ofte var billigere enn på vanlige campingplasser, der hyttene også var dårligere utstyrt. Kanskje fordi pappa skydde å kjøre i byer. Kanskje fordi de likte å komme i kontakt med lokale folk.

I Ytterviken, en mikrobygd med noen få rødmalte hus ikke så langt sørøst om Tärnaby, lå stugan. Vi stoppet utenfor et rødt hus helt inntil E12, der det kom en gammel mann ut, og vi fikk bekreftet at jo, han hyrte ut en stuga. Det var en ganske liten mann, i syttiårene vil jeg tro. For mitt indre mener jeg å se for meg at han gikk i marineblå kjeledress. Han var en merkelig figur. På ett tidspunkt – om det var den dagen eller dagen etter, husker jeg ikke – så han på mamma, som brukte briller, og så sa han «Ser Ni dårlig?» som svar på et eller annet – men det var helt malplassert i forhold til hva hun spurte om.
Hytta lå i enden av et vatn – eller en innsjø, Gäuta, som egentlig bare dannes av at Ume-elva er litt brei der. Vi måtte kjøre langs ei ganske stor eng ned fra E12 for å komme dit, det kunne kanskje være 2-300 meter ned til hytta. Det var skog og vann og fjell og riktig idyllisk, storslått natur – slik Sverige blir når man nærmer seg norskegrensen.

"Skrømthytta" langt nede i skogkanten på bildet.
Hytta hadde ett stort oppholdsrom som hadde kjøkken og dobbeltseng og en alkove eller køyeseng, så vidt jeg husker. I en vinkel av hytta var et lite soverom til. Jeg og min fetter fikk det rommet, lillebror skulle ligge på stua i køyesenga, foreldrene mine tok den store senga. Det var utedass og vedbod i forbindelse med hytta, men da måtte man ut på trammen og inn ei anna dør.
Jeg ble av en eller annen grunn litt uvel den kvelden – jeg har et minne av at jeg kasta opp i ei blå bøtte. Jeg sovna derfor tungt. Og ingen av oss barna var våken særlig lenge den kvelden. Det som skjedde seinere har da bare mine foreldre fortalt i etterkant – og vi ble ganske mye større før vi fikk høre historien.

Mamma og pappa hadde sittet oppe etter at vi hadde sovnet. De hadde vel lest eller spilt kort eller Yatzy eller noe sånt. Rundt midnatt tenkte de at de skulle køye, vi skulle tross alt kjøre over tjue mil dagen etter til Lycksele. Når de så slukker lyset, hører de et kraftig dunk i veggen bak seg – senga sto opp mot langveggen i oppholdsrommet, og på denne veggen var det ingen vindu. De skvatt opp, slo på lyset og så på hverandre, og lurte på hva det kunne være. Mamma gikk inn på rommet der jeg og min fetter lå for å sjekke om noen av oss hadde falt i gulvet, men vi sov. Vinduet på det rommet vendte i en annen retning enn mot veggen der dunket hadde kommet, og hun kunne dermed ikke se noe ut av det som forklarte smellen.

De gikk og la seg igjen etter noen minutter, prata litt i lag, og slo så av lyset igjen. Ny smell i veggen bak dem. Langt kraftigere denne gangen, det var et drønn så hytta ristet.

Pappa ville ut og sjekke hva dette var – de hadde hørt en hysterisk kvinnelatter fjernt borte fra tidligere på kvelden, og noen merkelige rop, men trodde kanskje det var noen som var fulle – det var en stuga til litt lenger bort langs vatnet, som vi hadde passert når vi kjørte ned til den vi hadde leid, og de mente latteren kom derfra. Fadern var ikke så tålmodig med fyllerør og tull, og ville sette en stopper for dette. Mamma la ned forbud med en gang. Hun hadde ikke sertifikat, og de hadde barn med seg, og de visste ikke hva dette var for noe eller hvem eller hva de kunne komme ut for. De var også strengt tatt langt uti hutaheiti, og hva skulle hun gjøre hvis han ble slått helseløs av noen tullinger. Han hadde bare med å holde seg inne.

De satt lenge oppe, og sjekket alle vindu de kunne se ut av, men det var seint i juli eller tidlig i august, så det var vanskelig å skjelne noe som helst så langt fra gatelys og alt. Det var egentlig stille rundt dem, men de greide ikke helt å roe seg. Likevel, rundt halv to på natta, la de seg igjen og slukket lyset – for tredje gang.

Smellet som kom da fikk alt til å riste. Pappa har sagt at han var sikker på at hva det enn var, var det på tur å komme gjennom veggen. Ingen av dem hadde noen gang vært med på noe lignende. Mamma hylte, hun var så redd at hun hakket tenner, og sto midt på golvet før hun visste selv at hun hadde hoppet ut av senga igjen. Hun grøsser ennå den dag i dag når hun forteller dette her. De sto opp, slo på lys, sjekket om vi ungene sov (som vi utrolig nok gjorde), men kunne ikke skjelne noe ut noen vinduer. De slukket ikke lyset flere ganger den natta. Hvor mye de faktisk fikk sove, er jeg usikker på. En stund etter den siste smellen hørte de en moped starte og kjøre sin vei oppe på E12.

Dagen etter holdt fadern på med en del rare ting som jeg ikke forsto hvorfor han gjorde. Men i etterkant forklarte han det: Han ville prøve å etterligne lydene. Han hadde gått på baksiden av hytta, der smellene i veggen hadde kommet. For det første hadde han reagert på at det var midjehøgt gras der, men ikke merker etter at noen hadde tråkket i det. Så tok han tak i en lang trestige som hang på veggen der og ba mamma gå inn og høre. Han bikket den opp så langt han kunne mens den ennå hang på krokene, og smelte den inn i veggen. Mamma sa det lignet ikke på noen av smellene de hadde hørt på natta. Han hentet også hoggestabben i vedskjulet og brukte den som rambukk, og rente den i veggen så hardt han greide. Men hytta var vel tømret, så den laget heller ikke så høy og kraftig lyd som noe av det de hadde opplevd.

I Lycksele hadde vi en super tur i dyreparken. Jeg husker ennå at vi kastet rosiner ned til bjørnungene, og at den store hannbjørnen, som har egen innhegning, stilte seg opp rett foran meg innenfor nettingen, og at jeg strøk den på kloa. Jeg har vært der tre ganger siden. Hver gang har den store hannbjørnen gitt opp sin hvileløse vandring når jeg har kommet, og stilt seg opp rett foran meg med en gang. Ikke foran noen andre av turistene der. Hvorfor bjørner og jeg går så bra overens, vet jeg ikke. Og jeg går ut fra at det har vært ulike bjørner gjennom tidene fra 1979 til i dag.

Av alle ting overnattet vi i samme hytte på tur heim igjen. Vi hadde møtt et par fra vårt hjemsted på turen, og de bestemte seg for å slå følge med oss. Jeg tror den hytta ble valgt av nysgjerrighet, og litt fordi at om noe skulle skje igjen, ville det være flere voksne til stede, og man kunne da kanskje konfrontere de som holdt ap med nordmennene i stugan. Men da var det ikke en lyd å høre.

Noen år seinere fikk vi et kort besøk av min mors fetter. Det ble som vanlig i min morsslekt et besøk med mye god historiefortelling. Uten at han visste noe om vår tur til Ytterviken, begynte han å fortelle om en tur de hadde hatt til Sverige tidligere den sommeren, og at de hadde tatt inn på en stuga et lite sted sør om Tärnaby, helt nede ved et vatn. Det var en rar gammel kall som leide ut. De hadde altså ikke sovet hele natta på grunn av bankelyder i hele hytta. Ikke store, skremmende drønn og smell, men bare uforklarlig banking, dunking og kakking overalt fra. Jeg tror kanskje det var da jeg fikk høre hele historien om hva mine foreldre opplevde den natta noen år før det. Det kom fotoalbum på bordet, og vårt besøk bekreftet at det var der de hadde overnattet – det fins også noen sekunder smalfilmopptak av hytta, og jeg mener pappa rigget opp apparatet for at de skulle kunne få se.

All rasjonalitet og sunn fornuft tilsier at det mine foreldre hørte, skal ha en naturlig forklaring. Det hørtes latter og andre lyder av folk tidligere på kvelden, og det kan ha vært lokalbefolkning, for det er tross alt noen hus på oversiden av E12 på dette stedet. Det kan også ha vært leietakere i en annen hytte. Det kan ha vært fulle ungdommer på mopedtur fra Tärnaby som ville ha det litt gøy med norrbaggarna.

John Bauers svenske troll
På den annen side: Det var ingen tråkk i graset langs hytteveggen. Og pappa greide ikke å gjenskape smellene med de midlene som var til rådighet. Riktignok kom dunkene i veggen akkurat når de slukket lyset – noe som er logisk for noen som skal skremme noen andre. Men hvem gidder å ligge og lure på folk i timevis, helt til klokka halv to på natta for å dundre noe i hytteveggen hver gang lyset slukkes? Hvorfor bruke ei halv natt på noe sånt?

Og når andre folk, uavhengig av oss, har opplevd uforklarlige lyder i samme hytte… Min mor er til denne dag overbevist om at dette var en overnaturlig opplevelse. Min far nekter for at det finnes noe som helst overnaturlig – men han har heller ingen fullgod forklaring.

Nesten alle mennesker opplever fra tid til annen ting som er i spenningsfeltet mellom det uforklarlige og det overnaturlige. Akkurat som en UFO ikke trenger å være besøk fra en annen planet, er det likevel en UFO – et uidentifisert flyvende objekt, så lenge observasjonen forblir uten forklaring. En uforklarlig hendelse trenger ikke være overnaturlig. Men så lenge en fullgod forklaring mangler, kan jeg ikke klandre de som opplever slikt hvis de – som min mor – bestemt hevder at det var noe overnaturlig.

Skrømthytta, som vi bare kaller den, står ennå. Om den leies ut, vet jeg ikke. Men det hadde jammen vært interessant…