Johanne i Kaldklaven

En lokalhistorisk tekst knyttet til Bindal og Helgeland… for de som vil lese.

Årene 1993-94 avtjente jeg verneplikten i Mosjøen og Drevja. På noen av bussturene hjem på perm til Brønnøysund, kom jeg og andre reisende i prat med en snakkesalig bussjåfør med tilsynelatende mye lokalkunnskap. Han pratet villig vekk om gamle dager langs veien ut gjennom Velfjord og Tosen spesielt, og var en god historieforteller.

Kaldklaven sett fra Fv 76. Bilde fra Google Maps Street View.

På en av disse turene fortalte han om et spesielt dalføre på østsida av Tosenfjorden – Kaldklaven. Hvis du kjører fra Brønnøysund og mot Tosbotn, kan du se inngangen på dette dalføret tvers over fjorden idet du kommer ned bakken fra Lande og til Dagslått. Det framstår mest som et slags skar, et øksehogg i de snaue fjellene som skaper de farlige kastevindene Tosenfjorden er så kjent for. Ei middels stor elv renner ut i fjorden fra dette skaret. Det var inntil da – i 1994 – så absolutt ingenting som tilsa at noe menneske noen gang skal ha hatt fast tilholdssted der. I det hele tatt er østsida av Tosenfjorden svært lite gjestfri nord for Kolsvika, med fjellsider som stort sett kan karakteriseres med dialektuttrykket «hammar i hav».

Men den gode bussjåføren fortalte da om Johanne i Kaldklaven. Som bodde der alene. Og som en eller annen gang, på en eller annen måte, hadde fått fraktet et piano opp til den lille gården sin, i det trange, solfattige dalføret – der ingen pløybar mark fantes, og der kampen for tilværelsen måtte være til å ta og føle på hver eneste dag, der marginene mellom liv og død var ørsmå, og der du så til de grader måtte være i elementenes vold. Alene. Men med et PIANO.

I over tjue år har denne lille anekdoten gitt ekko i hodet mitt. Jeg har kikket over fjorden hver gang jeg har kjørt Tosenfjorden siden da, og tenkt på hvordan det ville vært å gå en tur opp i Kaldklaven for om mulig å finne rester av menneskelig aktivitet. Kanskje noen hustufter, overgrodd med mose, der laftede tømmerstokker for lengst har blitt omdannet til mold, men der kanskje en spade eller et grev kunne stikke opp der låvebrua står. Og midt i det hele, restene av et svartlakkert piano, der elfenben og ibenholt ligger hulter til bulter med rustne strenger og morkne hammere. Tenk så dustete – pianoet ville jo helt klart være like oppspist av tidens tann som alt det andre. Men hvordan ville et piano klinge mellom fjellene i det trange dalføret? Og hva spilte Johanne egentlig? Mozart? Beethoven? Chopin?

Historien hadde jo et slags sagn- eller legendepreg. Et navn og et sted, men ingen tidsangivelse. Og en uverifisert fabel om et piano. Altså, man kan bare tenke seg det å frakte et instrument på et kvart tonn over fjorden. Enn si å få det opp langs elva i den trange dalmunningen og kanskje 200 høydemeter opp i terrenget. Dette kunne ikke stemme. Men hvor vakkert ville det ikke være, midt i et liv der alt dreier seg om å overleve – at en ensom kvinne i en trang og utilgjengelig dal, ville ha et PIANO?

Denne helga har jeg forsket på dette. Det tar litt tid med meg, bare 23 år siden frøet ble sådd, men nå har jeg lest meg opp og funnet det som er tilgjengelig av fakta. Dette har jeg funnet.

Bindal bygdebok omtaler gården som Kalklaven, uten d. Det er den mest ressursfattige gården i Bindal (Kaldklaven ligger nå i Brønnøy, men da den var bebodd, omfattet Bindal kommune begge sider av Tosenfjorden samt Vatnan og Govasli i Velfjord, for å nevne noe). Gården har sannsynligvis vært ryddet og bebygd tidlig på 1600-tallet, med to registrerte brukere i det århundret. Fra 1701 til 1724 bor en Torger Olsen der med sin kone Doret Kristensdatter. De får minst tre barn der, men fra 1720-tallet og til 1845 ligger gården øde.

Panorama over Tosenfjorden - Kaldklaven til venstre på bildet. Foto: Kjell Iver Johansen.

I 1845 flytter Benjamin Jensen og Elen Olsdatter til Kaldklaven. De er da henholdsvis 39 og 43 år gamle, og de har med seg sin nyfødte og eneste datter, Johanne Nille Sofie Benjaminsdatter. Benjamin er fra Dagslått, rett over fjorden, Elen fra Selfjord, ikke langt fra Skotnes og Harangsfjord. De har med andre ord funnet hverandre i det som må sies å være i halvmoden alder, datiden tatt i betraktning, og skyndet seg å få et barn mens det ennå var mulig. Vi må anta at Johanne var svært ønsket, og at Benjamin og Elen var lykkelige – sin egen lille familie og sin egen gård. Og de må ha vært svært driftige. For mens Doret Kristensdatter over hundre år før dem bare kunne fø ei ku og to småfe på gården, viser folketellingen i 1865 at Benjamin, Elen og Johanne da har 4 kyr, 16 sauer og 8 geiter! Og de sår hvert år en tønne bygg, en tønne havre og tre tønner poteter. Familien på tre har da greid det som ingen andre før dem har greid. Med fisk i fjorden og bær i fjellet vil jeg anta at om de ikke har hatt noen overflod av noe, har de heller ikke manglet noe eller sultet. De kan også ha gjort byttehandler med samene i området og fått et reinsslakt nå og da – følger du elva oppover dalen, kommer du til Kalvvatnan som den dag i dag er sørsamisk reindriftsområde, og har vært det i århundrer. Bygdeboka beskriver likevel at de har ikke hatt nok fôr til buskapen sin oppe i dalen, og at de hver vår rodde til Tosaunet og kjøpte høy, for så å frakte det til gards.

Men i og med at de etablerte seg seinere i livet enn mange andre på den tida, begynner slitet å merkes. Benjamin dør i Kaldklaven i 1867, 61 år gammel. Da er Elen 65, og selv om hun er seig som et seljekjerr kommer hun med tida på legd – og dør på Lande, tvers over Tosenfjorden fra Kaldklaven, i 1892 – 90 år gammel. Vi må anta at både hun og Benjamin ligger begravet der, og at man dermed kan se over til det som var deres heim fra deres siste hvilested.

Kaldklaven sett fra vestsida av fjorden. Foto: Kjell Iver Johansen.

Johanne fortsetter å bo i Kaldklaven. En kan jo undre seg over en slik avgjørelse – hun er bare 22 når faren dør, og å fortsette å drive gården alene med ei relativt gammel mor kan da ikke ha fortonet seg som et attraktivt valg. Men hva var alternativet? Å sette bort sin mor på legd før tida? Gå inn som tjenestepike på storgårder, og i beste fall gifte seg med en husmannssønn, inn i et ufritt og tvungent liv, der du aldri jobbet for deg sjøl og ditt? Og hvem vet – kanskje hadde den voldsomme naturen i Kaldklaven en kraft i seg som kalte på henne – stedet hun hadde bodd hele livet? Der hun kjente hver stein, hvert tre, der suset fra bekkene og elva fortalte henne alt om årstidenes forandringer? Det var hennes verden, der var hun selvstendig og uavhengig og bestemte over seg selv. Uansett tar hun det valget.

Johanne blir aldri gift. Hun nedskalerer gårdsdriften til det hun trenger, og slutter med storfe. Hun ror over fjorden og går til Dagslottvatnet 400 meter over havet for å slå fôr til geitene, bærer det ned til fjorden, ror tilbake og bærer høyballene opp til gården, når skrapeslåtten i Kaldklaven ikke er nok. En sau eller to beholder hun, sannsynligvis for å ha ull til klær. Om det er ensomheten der inne eller noe annet som gjør det, vites ikke, men etter hvert innser hun at hun ikke kan fortsette i Kaldklaven. Vi som i vår moderne tid ikke kan forestille oss de fysiske anstrengelsene Johanne og hennes foreldre måtte ta på seg hver dag, kan bare forestille oss at på et eller annet tidspunkt blir det nok til en kropp, samme hvor robust den er. Rundt 1890 står Kaldklaven på andre eiere, og da må hun forlate sitt kjære dalføre for alltid. Hvilke følelser som har herjet i kroppen da hun pakket sine eiendeler og dro med sine dyr for siste gang ut av dalen, ned til Tosenfjorden og rodde over til andre siden for å spørre om hjelp og husly, kan vi vel vanskelig få til å kjenne på.

Johanne bor en stund på legd på Vollan på Lande, som sin mor, før hun kommer til Helstad litt øst for Terråk, der hun bor på loftsrom på gårdene. Hun insisterer på å ha én sau med seg, som hun forer med skrapeslått hun foretar med sigd der andre ikke finner noe som helst å slå.

Johanne dør på Helstad i 1936. Seig som sin mor blir hun over 90 år, hun også.

Men hva med pianoet? Dessverre forholder det seg nok slik at bussjåføren har forvekslet Johannes liv med en hendelse på en nabogård. Sør for Kaldklaven, halvveis til Kolsvika, ligger en liten gård på ei fjellhylle hundre meter over fjorden – Finnlia. Dette er også en «der ingen skulle tru»-gård, men her står husene ennå, og her har det vært mye bosetning fra tidlig 1600-tall til i 1945. I 1900 kommer samen Bendigt Jonsen hit med sin familie, og bosetter seg her. Hans sønn Ole drar til Trondheim for å studere, og møter der Frøydis Moen, datter av stasjonsmesteren på Hell stasjon. De gifter seg i Trøndelag, men reiser nordover etterpå. De døper sin første datter i Lande kapell, og bor en stund i Finnlia, mest for å administrere salget av gården. Med seg har de et flygel – intet mindre! Dette står fortalt som en anekdote til gårdsinnlegget i Bindal bygdebok, og vi kan jo spekulere på om den som forteller er helt klar over forskjellen på flygel og piano. Jeg tror det kan dreie seg om et piano – hvor mange gårdsstuer langs Tosenfjorden var store nok til å få inn et helt flygel i 1920? Dette har de uansett stående en stund hos noen kjente på Lande, og når Frøydis kommer over fjorden for å spille på det, kommer folk fra hele Tosenfjorden for å høre på. Med tida vil Frøydis ha instrumentet med seg til Finnlia. Som tenkt, så gjort. Flygelet fraktes over fjorden på to båter som ror i bredd. Hvilken risiko dette innebar, er det vanskelig å forestille seg. Det vi vet, er at Tosenfjorden er ekstremt lunefull med voldsomme fallvinder som kommer brølende ned fra de bratte fjellsidene i øst.

Men vel framme på andre siden får man pianoet i land, og det dras på en slede vel hundre høydemeter opp til gården. Og ikke bare det. Når Ole og Frøydis flytter til USA i 1926, tar de med seg pianoet over fjorden, og det blir solgt til familien Arnesen i Brønnøysund – som siden selger det til en familie i Larvik.

Kart over Kaldklaven. Skjermdump fra ut.no/kart. Merk Finnlia nederst på kartutsnittet.

Altså: Det som virker for godt til å være sant, er ofte det. Johanne i Kaldklaven hadde ikke piano. Hun levde et strevsomt liv i en bortgjemt dal bare et fåtall mennesker har besøkt de siste hundre årene. En kan argumentere at klassereisen til en samegutt fra Finnlia som gifter seg med en klaverspillende stasjonsmesterdatter fra Trøndelag, og som senere emigrerer til USA, kunne vært like interessant å følge. Men det får være til en annen gang.

Jeg skal uansett prøve å finne noen i Bindal som kan skysse meg i båt til Kaldklaven til sommeren. Så skal jeg gå opp langs elva og nyte det som jeg er helt sikker på er storslagen natur. Og jeg skal tenke på pianoløse Johanne og hennes foreldre, som skapte et sted å bo der. Som hadde en slik tiltrekningskraft at de ikke forlot før de måtte. Så får det heller være at jeg ikke finner tangenter eller noe annet der inne – det kan hende jeg hører musikk der likevel.