På bærtur

På bærtur

I det siste har vi - vil jeg anta - alle hatt behov for å koble ut. Koble ut media, tanker og inntrykk. Det kan gjøres på forskjellige vis. Visesangeren Terje Nilsen fra Bodø synger i visa “Mjelle” om et sted for kontemplasjon:

Vess alle hadde funne sæ et Mjelle
Ei stille strand som fylte dem med fred
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet
Og tenk igjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en anna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
For bølgan som bryt brott oppover stranda
De trekk sæ stilt tebake kver en gang.

Dikteren Helge Stangnes skriver om å “Spekre firtom” at det er et artig arbeid, for da kan en innbille seg at spikeren er noe eller noen du irriterer deg over - “der fekk du den du, å hei og hå”. Jo, det er mange metoder å koble ut på. Jeg vil slå et slag for å dra på bærtur - i bokstavelig forstand, ikke metaforisk.

I skrivende stund har jeg vært og plukket både blåbær, molte og bringebær. Og jeg har samme opplevelsen av ekstrem RO hver gang. Jeg går inn i en slags transe, der alt som står i fokus er å plukke den sorten bær jeg er på tur etter. Jeg putter bare unntaksvis bær i munnen - alt skal i bøtta. Verden omkring forsvinner - alt dreier seg om å pelle bæra av lyngen, og samtidig lokalisere hvor neste molte eller blåbærris står. My mind goes blank, sier man på engelsk, og det er den beste beskrivelsen for det som skjer. Alle hverdagslige bekymringer, store som små, blir borte, eller i det minste skjøvet helt ut av fokus mens jeg er på tur. Og det kjennes faktisk godt. Inntrykk fra alle livets skjermer, mas fra alle hold blekner og svinner. Og så har man en hel del andre bonuser.

For det første får man frisk luft - det vil si, man inntar mange slags lukter og dufter man ellers ikke omgir seg med. Myrvann, lyng, trær, blomster - og bæra sjøl. Alt sammen odører som er naturlige og behagelige - i motsetning til det meste vi omgir oss med i det daglige.

For det andre får man mosjon. Rørt på seg. Trim. Hjertet slår litt raskere, lungene drar inn den før nevnte friske lufta i lange drag. Muskler bygges, fett forbrennes og ryggen styrkes.

For det tredje får man en naturopplevelse. Man gjør seg bedre kjent i landskapet der man går, enten man kjenner det fra før eller ikke - man oppdager alltid noe nytt, det er alltid en ny blomst, et tre, en fugl eller noe annet man ikke har sett der før, som beriker turen. Mygg og klegg som biter, lar jeg sitte til jeg har tømt plukkehanda i spannet, før jeg rolig dasker dem vekk - jeg nevnte følelsen av RO innledningsvis, gjorde jeg ikke?

For det fjerde - forutsatt at man er litt heldig - får man en bonus i form av sunne naturprodukter, fulle av vitaminer og antioksidanter, stort sett helt gratis. Blåbær er noe av det sunneste man kan spise - forskning viser at det kan ha positive forebyggende effekter for en mengde ting. Molter har man spist i uminnelige tider for sitt høye C-vitamininnhold.

For det femte: Man er med på å opprettholde en tusenårig tradisjon. Vi er så rike i dag at vi trenger ikke å være jegere, samlere eller fiskere - vi kan kjøpe alt ferdig på butikken eller torvet. Men vi mister helt klart noe da! Nærheten til det vi kommer fra - til naturen, til kildene for vår eksistens. Vi er - samme hvordan du ser det - ikke skapt for å traske på asfalt og stirre på skjermer. Disse tingene har bare eksistert de siste få generasjonene av menneskehetens historie, og er og blir fremmedelementer for oss.

Den roen jeg føler når jeg høster av naturens goder i juli og august er allikevel den sterkeste grunnen til å dra på bærtur. Selv tanker om hevn, hat, sorg og savn blir fjerne. Jeg tror ikke noen terrorister, uansett hvilken forskrudd -isme de påstår seg svoren til, noen gang har vært på bærtur. Jeg våger faktisk å påstå at den som en gang har vært på en skikkelig bærtur - fremdeles i bokstavelig forstand - vil aldri kunne begå en terrorhandling. Jeg våger også å påstå - uten belegg for det, mind you - at en bærtur er god traumebehandling. Som nevnt - du tømmer hodet for gørr, og fokuserer på en aktivitet som ikke har noen negative konsekvenser overhodet - tvert om er det god mentalhygiene på alle plan.

I 2012 blir derfor mitt mål dette: Jeg skal ta med meg folk på bærtur. Mennesker som trenger ro, harmoni, fokus, avslapning. Kanskje til og med folk jeg ikke kjenner, kanskje til og med nye nordmenn. Det får bli mitt bidrag til kulturbrubygging og mer inkludering- for å vise fram molteplassene sine må vel være toppen av åpenhet.

Veivalg...

Det hender jeg har elever med velutviklet sans for det lett absurde, burleske og ironiske. Disse leser ofte Pondus og andre tegneserier som er mynta på et voksent publikum. De spør ofte om vi lærere nyter å plage elever med lekser og prøver og desslike. Til det bruker jeg å svare at "Ja, siden du spør, så sto det mellom tannlege og lærer, men jeg hadde ikke karakterer gode nok til tannlegestudiet, så da måtte det bli lærer. Begge steder får man jo pine folk mot betaling." Disse elevene ler godt, mens andre lurer på hvor mye sant det er i et slikt utsagn. Så jeg laga da et engelsk dikt hvor jeg utdyper min yrkesvalgbegrunnelse.

What I became and why

What I would be when I grew up

I always knew so well

I wanted to become real bad

Give people pain and Hell.

I thought I'd sign up for a war

And shoot and bomb and kill

To massacre some villages

Would surely be a thrill.

Or I could be a gangster

And protect my family

With pistols and machine guns

Attack my enemy.

Or I could be a torturer

With Saddam Hussein

And pull out nails and teeth on people

Just to give them pain.

A dentist could be just my choice

I'd drill as much as I could

But people now, they floss and brush

So their teeth are now too good.

So I decided upon this

The ultimate bad-ass:

I give a lot of homework

In an English class.

Far for første gang

De innviede vil kjenne igjen bloggtittelen fra boka til Finn Bjelke i NRK P1 (Herreavdelingen, Popquiz, 20 spørsmål). Saken er at jeg har blitt høddhenta til å skrive for flere enn Namdalsavisa. Jeg er i disse tider publisert i et magasin som heter "Fødsel i fokus". Man finner hjemmesiden til organisasjonen her:

http://www.fodselifokus.no/

Oppdraget var å skrive min fødselsopplevelse. Historien ble ganske personlig, og siden magasinet foreløpig har et ganske sparsomt opplag, publiserer jeg den her og.

Min fødselsopplevelse
Jeg er fredagsbarn. En sånn som gjør alle glade, vet du. Nå er jeg ikke sikker på at alle gamle rim og regler stemmer. Men ifølge min far, kom jeg til en fredags kveld på høsten i 1971. På ei fødestue i Meløy på Helgeland, flere timers reise fra nærmeste sykehus. Mamma var 19 år og jeg var deres første. Jeg tror det tok sin tid - ikke av de strieste fødslene i verden, men allikevel. Og dette var i den tida mannfolk ble huta og jaga ut og bort fra begivenhetene av jordmødre og pleiersker. Fadern ble satt på et venterom mens han kikka ut i høstmørket og hørte regn og vind slå og jamre om hverandre mot vinduene. Men siden det var fredag, var det jo Detektime - noe vi som er gamle nok til å huske NRK-monopolets glade dager vet hva er. Og han så på Detektimen, mens mamma pusha og pusta og pressa og balte for å få satt meg til verden. Og midt i “Mannen med kofferten”, som serien het, sånn ca kvart på ni på kvelden, ga jeg lyd fra meg, og ploppet inn i tilværelsen.

Så hvorfor begynner jeg denne historien med min egen fødsel? Oppdraget er jo å skrive om min opplevelse av å bli far for første gang. Jo: det er en viss parallell her - jeg fikk heller ikke være med på å se min førstefødte komme til verden. Svangerskap og revmatiske lidelser er en dårlig kombinasjon. I hvert fall var det det for hun som er mor til mine to barn. Vi prøvde først ei stund å få barn uten å lykkes. Så fulgte testing av både det ene og det andre, uten at noe galt ble fastslått. Så ble det en liten hormonkur, med påfølgende formaning fra den tyske gynekologen om at “ nå zkal dere bare gjøre helt zom wanlich, dere trenger iche ta bukzene af mit en gang”. Ja ja, ham om det. Uansett, vi ble da gravide.

Men høst og revmatisme - og svangerskap - fører til svangerskapsforgiftning. Ofte. Og fruen este ut, noe helt på sin plass og i orden, men med vannansamlinger i kroppen som kunne irrigert store rismarker. Jeg vet at andre vordende fedre ofte beskriver den gravide fruen som en kombinasjon av Moby Dick og kaptein Akab - stor og hvit, og med det morderiske instinktet til begge. Hos oss rådet vel mer usikkerhet og rådvillhet - og med en måned igjen av svangerskapet, i slutten av november, blir vi da innlagt. Fostermåling viser at selv om det er litt tidlig, er det ingen fare ved å føde nå. Etter noen dager med overvåkning, forsøker man å sette i gang fødselen, men riene avstedkommer ikke noe resultat. Men utpå dagen den første desember legger jeg merke til at fruens legger er like tjukke hele veien - fra knærne og ned. Anklene er borthovnet av vannansamling i kroppen, fingrene ser ut som korte medisterpølser - jeg sverger på at man kunne montert en kran hvor som helst på kroppen hennes, og fått bra vanntrykk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne ha noen innvirkning på en fødselsleges avgjørelser, men etter å ha vist vedkommende beina til fruen, fikk mannen et høyt antall rynker i panna, og det ble bestemt at barnet skulle tas med keisersnitt samme kveld.

Hastekeisersnitt får ikke far være med på. Det er meg uvisst av hvilken grunn, men kanskje bør man forberedes litt mentalt på at folk skal skjære opp magen på kona di og forløse barnet ditt - sjøl om det er i beste mening. Så som min far igjen, ble jeg sittende utpå tidligkvelden og vente. Foran TV-en. Og jeg vil for alltid huske hva jeg så på. Globus 2 på TV2 sendte nemlig et program om en thailandsk dyrehageelefant som hadde fått infeksjon i en fot og måtte amputere den like under kneet - noe som aldri hadde vært gjort før, og man var da spent på om det kom til å gå bra, og om elefanten kunne lære å gå med protese.

Like etter at programmet er ferdig, noe over klokka 20, kommer da en pleier trillende med ei lita seng. Oppi der ligger min første datter. Lilla, skrukkete som en sviske, med et kvitt lag talg over nesten hele kroppen, og masse mørkt hår på hodet. Det er første desember, første søndag i advent til og med, men alle adventsstjerner i verden kan bare skinne så mye de vil for meg, de har ikke sjans. Jeg trenger ikke lys. Jeg ville uansett ikke hatt øye for noe annet enn det nye livet jeg har vært med på å lage, og som jeg skal følge fram til jeg en gang ikke er mer. Men hvis du spør meg hva jeg tenkte der og da, de første minuttene med mitt første barn, kan jeg ikke svare deg. En datanerd ville kanskje sagt at det var Ctrl+Alt+Delete, reformatering av harddisk og oppgradering av programvaren Livet fra versjon 1.0 til 2.0. En kompis av meg har kalt det å få barn “et paradigmeskifte i hverdagen”. I hvert fall - jeg kan ikke kalle det tanker. Og som mann, kan jeg heller ikke beskrive det kaoset av følelser. Du må bare prøve det sjøl.

Og for de som måtte lure: Elefanten klarte ikke å gå mer, med eller uten protese, og måtte dessverre avlives.

Sykkelen

Dette er en tekstidé jeg har hatt lenge, men har slitt med å få til i bunden form. Jeg tror dette utkastet kan tåle dagslys. Er det et troll, vil det stivne og slå sprekker, men det vil da vise seg

Sykkelen
Da eg va liten glunt
Tok vi klesklype og papp
Og festa godt tel sykkelhjul og nav
Og støyen som det laga
Ga gjenlyd overalt
Tel modern ba oss plukk den skiten av

For oss, så va det liv og drøm, frihetstrang og kraft
Der vi rasa rundt på hjul, drevve av to klesklype med papp

For sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der pappbitan sin klang
Va vårres melodi
Og ekkoet sett enno minnan fri.

Seinar kom der jente
Som mått følges heim
På snarveia der det voks gras og strå
Oppover så leidd vi
Sykkel’n mellom oss
Nedover så satt ho ofte på

For oss så va det hjertebank, forelskelse og liv
Der vi trilla rundt på hjul, drevve av ein grasstråmelodi

For sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der grasstråan sin klang
Va vårres melodi
Og ekkoet sett enno minnan fri.

Ein gong så ska min sykkel
Bli liggan’ i ei eng
Nedgrodd og forvridd og dekt av rust
Men kanskje kan et hjul
No og da spinn sakte rundt
I en tidlig sommarbris sin pust

Da kan du hør det klimpra lett en kveld du går forbi
Svakt og sakte, spelt på hjul og strå i vind - min sykkelmelodi

Der sykkelhjulet sang
om liv som det ska vær
Når man ikke veit at år og daga fær
Der grasstråan sin klang
Det va min melodi
Og ekkoet kan enno sett meg fri.

Fra et lærerrom en silde morgen

Observasjon: Karikatur av nisseluekledd trønder i Adressa. Trønderen vil bare ha billig strøm, ikke monstermaster, vindmøller, kull- eller atomkraft, og fossene må få renne som før.

Elaborasjon: Vi er jo sånn. Skal ha flatskjermer i alle rom, men helst ikke se hvor kraften kommer fra. Tåler ikke naturinngrep, men kjører skuter og ATV.

Videre assosiasjon: Miljøet er jo viktig, så man må utnytte alle ressurser. Derfor bør man i en stadig mer overvektsplaga befolkning få flere fettsugingsklinikker og utnytte biomassen til diesel. I neste omgang plugger vi en sugeslange i hofta når vi setter oss inn i bilen. Når vekta i bilsetet registrerer at vi er under 90 kilo, vil man i dashbordet få beskjed om snarest å kjøre innom McDonalds og innta en BigMac - gjerne supersize.

Så ringte det inn, og man kom ikke lenger, men i hvert fall to verdensproblem var løst før man gikk på time den dagen.

Mandagsmodellen

Jeg har harehjerte hver gang jeg gjør et innkjøp av noe som koster mer enn hundre kroner. Det være seg sko, klær, sports- eller friluftsutstyr, verktøy, elektriske apparater eller biler. Jeg bare VET at det mest sannsynlig vil være noe galt med produktet, og kvitteringer tas som regel vare på som det røde gull. Det har i grunnen alltid vært sånn, og nesten alt i sangteksten nedenfor er eller kunne vært sjølopplevd...

Mandagsmodellen

Eg kjøpte meg en sykkel med 24 gir
Eg tenkt: No ska eg trim og sykkel så det svir
Men kranken vart krank da eg ga flat pedal
Og da eg gira ned hørt eg ei kjede som small

Ref.: Da e det mandag-, mandag-, mandagsmodellen du har fått
Da e det mandag-, mandag-, mandagsmodellen du har fått
Den e best i test, og det e ingen som ha klaga
Men når du tar den heim og den går sund etter nån daga
Da veit du at det e mandagsmodellen du har fått.

Eg spara te TV som va flat og svær
Selger’n sa: Fins ikke bedre TV enn den her!
Men bildet eg fekk va berre snøstorm og sand
Så eg mått ta den tebake te selgermainn’

Ref.

Da øyeblikket kom som eg sku kjøp min første bil
Så skjønna du sekkert at eg va sterkt i tvil
Eg signerte kontrakten, men så gikk alt i svart
For da selger’n sku hent Volvo’n min så ville’n ikke start

Ref.

Stikk: Eg har en PC som ikke vil surf
Og ein gitarforsterker som læt som ein smurf
Eg har Gore-Tex-sko der sålen e gåen
Og en kantkleppar som e altfor lett på tråden

Dem sei at du får svar som du rope i skogen
Det går’kje an å pløy uten ein John Deere foran plogen
Når det siste du ha kjøpt inn ryr sundt og alt e gale
Så får du berre hør: Jaja, du får som du betale!

Ref.

Røtn

Gikk min første skitur for sesongen i november i fjor. Da var formen laber skal jeg si deg, kjære leser. Men hjernen kverna nå på noen tekstlinjer til min favoritt-Hellbillieslåt. Det er egentlig vanhelligelse så det holder å skrive om "Røta", men lell. Kan kanskje passe i disse vinterferietider.

Røt’n - fritt etter Hellbillies’ “Røta”

November kom med kulde og sny
og alt det fine som vinter’n har å by
Og sola skein så fint oppi li
Så eg tenkt at no tar eg en tur på ski

Ref.:
Men eg va røt’n i knean og føt’n
og begge låran va sur
Eg mått ta pausa i hytt og i pine
Sku’kje lagt ut på tur
Eg fekk betennels i skulder og arm
Eg pusta og pæst - det banka i barm
Trengt kakao så eg kunn bli varm.

Eg kom meg heim med tunga som slips
Unngikk å dætt - da hadd det nok blitt gips
No har eg gangsperr og går som en kaill
Eg kjem nok aldri på nån seierspall

Ref.:
For eg va røt’n i knean og føt’n
Ja eg vart stiv og støl
Det såg så greit ut da eg fann fram skien
Men eg lura meg sjøl
Eg fekk betennels i skulder og arm
Og lengta heim te’ min kjøkkenglaskarm
Te’ kakao så eg kunn bli varm
Te’ kakao så eg kunn bli varm.