Kulturoverskudd...?

I statsbudsjettet har visstnok kulturdepartementet fått en kjempeøkning - jeg mener jeg så tallet 899 000 000  kroner et sted. Det er er helt fantastisk, fordi vi mennesker lever som kjent ikke av brød alene - med unntak for dem som ikke har nok brød. For meg som kulturkonsument kan det bety så mangt - men at jeg vil leve i et ennå større overflodstilbud enn nå, tyder alt på.

Nå i høstferien skal jeg faktisk på to konserter med gode artister - Sivert Høyem og Kari Bremnes. Begge er plateaktuelle, og det samme gjelder andre av mine favoritter - Vamp, Hellbillies, Ida Jenshus - for å nevne noen. Jeg tilhører de saktmodige som liker fysiske plater, og betaler for musikk. Jeg bruker altså tid og penger på kultur. I det siste har jeg begynt å mistenke at jeg må prioritere tida mi på en annen måte for å rekke over alt. Det er så mye å fare over!

Jeg har altfor mange bøker. Som jeg holder på å lese. Som jeg burde ha lest. Både i hylla og som jeg har lyst til å skaffe meg. Ny skjønnlitteratur, gamle klassikere, barnebøker, ungdomsbøker, krim, dokumentarer, biografier, romaner, historiske verk - hvor jeg snur meg, ser jeg bøker jeg burde ha slukt. Dette vil neppe ta noen slutt, jeg vil neppe komme "ovenpå" eller a jour. Det spørs om jeg faktisk må slå av noen tidstyver i større grad!

Jeg er glad i filmer også. Som far til to små jenter, får jeg med meg mange barne- og tegnefilmer på kino, og jeg prøver å ta noen turer for egen del også. Likevel er det en haug med filmer jeg burde ha sett. Noen har jeg liggende på DVD, noen på tuneren, noen skal jeg leie. Jeg må bare ta meg tida til det. Slå av tidstyvene!

Jeg nevnte musikk. Konserter og festivaler er viktig for meg, men disse beslaglegger ikke så mye tid i det daglige - så de unner jeg meg når jeg har råd.

Men: Hvis kulturdepartementet nå strør om seg med ENDA mer penger, slik at vi får flere gode plater, filmer og bøker på markedet - kan det da bli for mye for meg? Bør jeg stemme Frp til neste høst, og dermed få et skikkelig kutt i kulturbudsjettet, slik at jeg kan få bedre tid til å konsumere det som allerede er laget?

Jeg har nevnt tidstyvene - disse skjermene vi glaner på altfor mye av gangen. Jeg har en vei å gå der. Men: Kan det hende at jeg bare er RAR? Som så gjerne vil lese, se, høre? Få opplevelser på et sjelelig plan hele tida? Kanskje jeg bare burde vært mer som andre, som er glad for hver gang de ser en film på TV eller kino, og ikke leser noe særlig, og er happy med å høre musikk som ei stusslig mp3-fil gjennom en PC-høyttaler?

Jeg veit da sannelig ikke. Til alt overmål produserer jeg av og til tekst med kulturelt tilsnitt sjøl - og musikk. Og burde gjort mye mer av det. Det er vel bare å innse at jeg kommer til å havne i den berømte bakleksa i enda større grad framover. Med mindre jeg finner en måte å senke jordrotasjonen på. Et 30 timers døgn hadde vært noe. 2 timer mer søvn, 2 timer mer aktivitet og 2 timer mer musikk, lesing og film. Og ennå glo litt på tidstyvene innimellom. Fins det en facebookgruppe for dette, mon tro?

Osama bin Laden og barberskummet mitt

Ble mast litt på av NA om å skrive noe, og begikk da denne saken som sto på trykk i dag. Nå vil jeg gjerne si at jeg er ikke imot sikkerhetskontroll på flyplasser, men jeg syns at lovlig kjøpte varer må man få lov til å ta med på et fly - særlig når de samme varene faktisk selges på flyplassen. Som det er nå, er sikkerhetskontrollen en vits og det komplette idioti. Det siste jeg har hørt er at en liten gutt fikk beslaglagt et Donald-blad, for bilaget var en liten pistol og en skumgummipil. Men det samme bladet ble solgt på Narvesen innom kontrollen! Da bedriver kontrollørene rein trakassering, og det med god betaling i tillegg. Hva med å fokusere på det som faktisk betyr noe...

Osama bin Laden og barberskummet mitt

I sommer har jeg reist en del med fly. Og observert mye jeg kunne skrevet om. For eksempel at bensinprisen på Kreta er nøyaktig den samme som i Norge. Med tanke på den økonomiske krisa i Hellas, kan jeg her og nå legge debatten om bensinpriser i Norge død. Det er noe av det billigste vi kjøper. I helga betalte jeg 156 kroner for to halvlitere øl på Skarven i Tromsø. For det beløpet kunne jeg kjøpt ti ganger så mye bensin, som ville flytta min halvannet tonn tunge bil 130 kilometer. Hva gir mest for pengene? Bensin har aldri vært billigere, sammenlignet med historisk eller internasjonal kjøpekraft. Men øl smaker bedre, det skal jeg innrømme.

Jeg kunne skrevet om de åpne, gjestfri og uformelle kanadierne, som har et godt og fungerende velferdssamfunn og helsesystem, ganske likt det norske, men som likevel i arbeidslivet ikke vanligvis organiserer seg, og dermed ikke har fast tariff eller rett på all verdens ferie. De kan heller ikke bare velge og vrake i jobber og dermed heller ikke kan kjøre et oppussingsregime på alt de har lyst til i heimen i et tempo som ligner vårt - fordi det den jevne kanadier tjener i første omgang går med til det daglige.

Jeg kunne forsåvidt sagt at jeg betaler helseandelen på skatten min med glede, for der får man VIRKELIG igjen for pengene (personlig erfaring!) - men jeg skal la det ligge. Man kan bli for alvorlig og! Det jeg skal snakke om, er idioti, mangel på logikk og i noen tilfeller rein trakassering. Og det er Osama bin Laden sin skyld (eller kanskje CIA? vi skal se på det!).

Jeg reiste til Tromsø sist helg. Og folka i sikkerhetskontrollen på Værnes stjal barberskummet mitt. Visstnok er over 100 ml barberskum i gangen en sikkerhetsrisiko. De tok merkelig nok ikke høvelen. Hva er logikken? I Tromsø måtte en dansk passasjer gi fra seg to pakker Tine Rislunsj. Disse ble kastet. Hvordan man skal kunne kapre et fly med barberskum fra First Price eller to deciliter riskrem, overgår min begripelse. Jeg har hørt historier om folk som har blitt fratatt negleklippere, strikkepinner og neglefiler. Alt i sikkerhetens navn. Vel og bra at man tenker på den - men det er et stort paradoks her.

På enhver flyplass av en viss størrelse, kan man ETTER sikkerhetskontrollen kjøpe så mye væske man vil - av alle slag! Parfyme, alkohol, desinfeksjonssprit, helseartikler - en kjemiker ville sikkert kunne lage en cocktail av det man finner på butikkene innom kontrollen som kunne satt ut både passasjerer og mannskap. Men DET er helt i orden! For ikke å snakke om dette med spisse ting - ved utgangene ligger det restauranter og kafeer på rekke og rad, hvor du fritt kan forsyne deg med biffbestikk. Men neglefila tar dem fra deg! Og riskremen!

De nye sikkerhetsforskriftene slo som vi vet inn etter terrorangrepene i USA i 2001. Da ble de allmenne krav for alle flyplasser. Men er det bare jeg som ser at de er helt noldus? Fordi det vi blir frastjålet i sikkerhetskontrollen er til salgs innafor, og da blir vi ikke spurt om å framvise noe av det før vi går ombord i flyet? For meg er det faktisk som om Osama bin Laden terroriserer oss ennå, fra hinsides graven.

Osama bin Laden. Leder for Al-Quaida. Før dette leder av Maktab al-Khadamat, en motstandsgruppe i den afghansk-sovjetiske krigen på 1980-tallet. En gruppe som ble økonomisk støttet av CIA - via etterretningstjenesten i Pakistan. USA var jo ikke interessert i at Sovjetunionen skulle innsette kommunistisk styre i noe land, må vite (Korea og Vietnam all over again), og støttet derfor gjerne motstandsgrupper med våpen og strategitips. At dette skulle backfire så til de grader, kunne vel neppe ingen se for seg - men der næret altså USA en anakonda ved sitt bryst. Ingen slik støtte, ingen slik sterk posisjon for ettertida.

Og på sett og vis må vi vel si at han vant. Hans liv og virke var terror. Terror betyr skrekk og frykt. Og på flyplassene er vi nå redde for medbrakt sjampo, riskrem med rødsaus og negleklippere. For de er av en eller annen grunn mye farligere enn de vi kjøper i transitthallen.

Ånder og engler og religion og sånn...

Ånder og engler, religion og tissefanter

De siste årene har man bevitnet en voldsom oppvåkning rundt det som har fått en samlebetegnelse “det alternative”. TV-kanaler har viet hele kvelder i uka til fortellinger om uforklarlige opplevelser, og det synes som om annethvert hus har bankeånder, mens det i de andre husene bor medier som kan snakke med disse åndene og fjerne dem. Folk som helbreder og “ser” mer enn andre har poppet opp over alt - ikke bare på teletorgannonser eller Snåsa. Vi har liketil ei prinsesse med varme hender som tror på engler.

Hvorfor folk nå synes like mørkredde som karakterene i Juvikfolke, skal jeg ikke ha noen formening om. Mange avfeier påstått uforklarlige opplevelser som forvrengte tolkninger av normale fenomener, eller rett og slett psykoser eller vrangforestillinger. Men en fascinasjon for det man ikke kan forklare er nå ikke usunn. Historier om lyder og varsler og vardøger og drømmer og syner har folk til alle tider fortalt, og er for mange i antall til å kunne avfeies som bare fantasifostre eller oppspinn.

Ut fra det jeg har sett og lest i ulike medier om dette de siste åra, synes det for meg som om forklaringen de “troende” har er at åndelig aktivitet i hus ofte kan knyttes til avdøde personer som ikke har funnet fullstendig fred etter sin død. Dette er et verdenssyn som er gjenkjennelig - de aller fleste religioner har en forestilling om at det jordiske livet avløses av en åndelig tilstand når man dør. Og graver fra steinalderen viser at avdøde personer har fått med seg mat, klær og redskaper til bruk på “den andre siden”. Slik sett er den nye åndeligheten å betrakte som en religiøs forestilling - all tro på et etterliv er nettopp det.

Dette avfeies som sagt av mange som nevroser, psykoser og vrangforestillinger, ofte med de krasseste kommentarer i debattfelt på nettet. Men slik jeg ser det er det prinsipielt ikke noen stor forskjell på å tro på ånder rundt oss og det å tro på en himmel eller et helvete. Begge deler forutsetter en sjel som lever etter legemet. Og kanskje er det like logisk å vende seg til en nylig avdød mormor om hjelp som til en palestiner som døde for snart 2000 år siden. Det ene er ikke mer eller mindre logisk enn det andre - det er bare ulike avskygninger av samme verdensanskuelse. Den ene forestillingen har bare hatt kortere tid til å slå rot enn de tre store ørkenreligionene fra Midt-Østen, for å ta noen eksempler. Og siden vi har både trosfrihet og yrkesfrihet i Norge, syns jeg at debatten rundt prinsessen bare bør stilne - hennes opplevelser er ikke særere enn andre nyfrelstes.

Når man så har etablert at nyåndelighet og gamle religioner er avskygninger av samme forestilling om et etterliv (og etter noens mening absolutt like tullete), kommer den logiske slutninga om at religion i høyeste grad er en privatsak. Det er derfor riktig at vi har avskaffet statskirka. I dette lyset forstår jeg ikke at det i det hele tatt er en diskusjon om fenomenet omskjæring skal være en helsetjeneste staten skal bekoste - men det er det altså. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor folk som tror på en skaper som har skapt mennesket i sitt bilde, finner det nødvendig å skjære bort deler av kjønnsorganet på babyer. Det må jo antyde at de mener skaperen gjorde en feil da han designet mennesket??

Altså: Hvis jeg starter en ny sekt som tilber Kraken, som fordrer at jeg ofrer øreflippen og lilletærne til mine barn til havet - skal jeg da få lov til det? Og kreve operasjonen utført av det offentlige helsevesen? Eller vil jeg bli meldt til barnevernet for mishandling av mine barn? I alle andre sammenhenger jeg har lest om at mennesker har fått fjernet deler av kroppen mot sin vilje, har det vært under sterk tortur - som å klippe av fingerledd eller trekke friske tenner. Spørsmålet om rett til omskjæring innenfor det offentlige helsetilbudet er med jevne mellomrom oppe i Stortinget. I 2012. Og av frykt for å virke antisemittisk, tør ikke folk kalle en spade for en spade - at dette er flere tusen år gammelt primitivt barbari.

Jeg vil foreslå følgende grunnlovsendring: Ingen person kan meldes inn i et trossamfunn før vedkommende fyller 18 år, og da skal vedkommende gjøre det sjøl. Da slipper vi hykleriet ved konfirmasjonen hver vår, og eventuelle livssynsvalg gjøres av den enkelte basert på egne vurderinger og utdanning. Så kan man kutte og snitte og tatovere og herje med kroppen så mye man vil - og gjerne tro på skrømt og nisser i tillegg. Men for egen regning.

Fimbul

Kva var det

eg skimta

or glaset

ein augneblink?

Ei ljos strime av... von?

Nei -

berre månen

blind stum daud hovudskalle

ser inkje

mæler inga trøyst

No er jamvel han borte.

Denne natta vert lang.

Den vanskelige rasismen...

Sist uke gikk det hett for seg i media. Den svenske artisten Timbuktu reagerte sterkt på Frode Øverlis "Rutetid"-vits som ble publisert i et svensk magasin. Og jeg vil gjette på at han ikke meldte seg inn i det norske bandet Plumbos fanklubb etter Spellemannpris-utdelingen lørdag kveld. Timbuktu har av de fleste debattanter på nettet blitt betegnet som svært hårsår, og muligens ikke helt inne på tegneserienes "kulturhistorie", mens Plumbos plumphet har møtt mest avsky. Jeg har fundert litt på disse to hendelsene. Representerer de en grense for i hvilke situasjoner man skal dra rasismekortet?

Øverlis vitsetegning spiller på ting vi som har lest tegneserier i 35 år kjenner fra før. Karikaturer av mørkhudete mennesker i et primitivt samfunn, ispedd mytiske egenskaper. Dette er kjent, og vi har ikke reagert på det før -

hverken i Knoll og Tott, Donald Duck eller Fantomet. Og vi har ikke reagert på det fordi vi har forstått at dette er nettopp karikaturer.

I Knoll og Tott møter vi en hverdag der barn får juling på ræva hver dag - for hvis de ikke har gjort noe galt, så kommer de til å gjøre noe galt. Men som barn skjønner vi jo at verden henger ikke slik sammen, og at det - takk og lov - er forsvinnende få barn som vokser opp under sånne forhold. Derfor skjønner vi også automatisk - vi reflekterte da ikke så mye over dette i barndommen - at zuluhøvdingen som av og til opptrer i serien (og de andre mørkhudene) er karikaturer og stereotyper.

Vi skjønner også at når Mikke Mus får besøk av Torsdag, en liten rampete gutt fra jungelen, så er dette ikke slik

kulturutveksling normalt foregår. Dog har jeg lest ei bok om ei europeisk jente som vokste opp i en misjonærfamilie i Indonesia, og som fikk panikk da hun flyttet til Sveits som 17-åring for å gå videregående - hun visste ikke hvordan hun skulle reise med buss en gang. Man kan jo se for seg at for noen mennesker blir møtet med en by et kultursjokk. Men Plumbos unnskyldning for "Moccamann"-vitsen, at de er bare enkle folk fra bygda, og ikke vant med større tilstelninger, kan ikke godtas. Da skaper de bare større og sterkere stereotypier om folk fra

distriktene, og det trenger vi da ikke.

For å gjøre meg ferdig med tegneseriene: De fleste gutter har lest blader om en hvit mann i Bengals jungel. Kledd i blå trikot med trusa utenpå, fanger

han triadeskurker - uten å inneha superkrefter. Hva

Fantomets hjelper, en tjukk liten afrikaner ved navn Guran, gjør i Bangladesh er meg helt uforståelig. Uansett er tegneserieverdenen full av figurer som - hvis man ønsker å være hårsår - kan støte hvem som helst. Går man tilbake til Frode Øverli, og ser figuruniverset hans i Pondus og Rutetid, blir det

fleipet med skoleelever, lærere,

svartmetallfans, prester, fotballfans, homofile, homofobe, kvinner generelt, trygdede, kortvokste tyskere, tøffelhelter, golfere, bilmekanikere, bilselgere, popbimboer, menn med smykker, Helmut Lotti - ingen unngår harselas. Som seg hør og bør. En humortegneserie skal være

grenseløs, og sparke i alle retninger. Så kan det hende noe treffer skeivt en gang. Kanskje blir en svensk artist sur. Vi må allikevel ikke gå i sensurfella mer. For det har vi allerede gjort.

De nye utgavene av Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn er i USA nå sensurert.

Det vil si at ordet "nigger", som først og fremst brukes om - og AV - slaven Jim, er blitt konsekvent erstattet med ordet "slave". Og dette i det som ved siden av "Onkel Toms hytte" er historiens første antirasistiske romaner. Dette er etter mitt syn kulturvandalisme. Det er forkledd som toleranse og respekt, men det tar brodd av en hel fortelling, og er respektløst og historieløst. Det samme gjelder for ettertidssensuren som har rammet både Torbjørn Egner og Astrid Lindgren. For meg var vesle Hoa en helt, som forsvarte seg og sitt folk. Da vi dramatiserte sangen i småskolen, tenkte jeg

ikke et øyeblikk på at dette var en nedlatende sang om primitive folkestammer. En kan spørre seg om ikke både hutuer og tutsier hadde trengt noen Hoa-er i Rwanda i 1994.

Jeg skulle egentlig ønske at man kunne ta tilbake N-ordet. Homsene har gjort det for seg - tatt skjellsordet og gjort det til sitt, ufarlig og lettvint. Ord har bare den valøren vi gir dem. Begrep som jøde, same, trønder og møring er verdinøytrale helt til de får et adjektiv foran seg. Hvis man gjør alle ord som gir mennesker identitet og tilhørighet til tabu, kan noen og enhver komme til å dra en Plumbo ganske ofte. Det merkelige oppi dette er at ingen har meg bekjent angrepet bandet Turboneger med øl (i vond hensikt), eller tatt for seg Arne Moslåtten i Hellbillies som skriver sanger om usympatiske tatere og negre på togstasjoner. Men slipper man lettere unna dersom man har kred?

Jeg kjøpte en samling klassiske Donald Duck-kortfilmer for noen år siden. Jeg ble ganske oppgitt når presentatøren måtte forklare og unnskylde filmer der indianere eller andre grupper ble karikert, eller der noen figurer røykte sigar. Politisk korrekthet kan virkelig bli så irriterende at det virker mot sin hensikt og spiller på publikums mer primitive indre strenger.

Alle - jeg gjentar ALLE - har hørt eller kan eller har ledd av svart (no pun intended) humor. Hva er toppen av rasisme, hvor mange jøder får man inn i en bil osv osv. Vitser og humor er ventiler vi trenger i en hverdag der vi omgir oss med så mange forskjellige mennesketyper at vi må veie våre ord, kanskje mer enn vi måtte for en generasjon siden. Derfra til å dra dårlige ordspill til folk man kanskje ikke kjenner så godt, i en svært så offisiell og høytidelig setting, for så å unnskylde seg med at man er fra bøgda, vitner derimot om svært laber dømmekraft, timing og - for å bruke politiets eget uttrykk om åttemannspågripelsen av Maria Amelie - dårlig musikalitet. Og det er vel kanskje Plumbos største problem.

På bærtur

På bærtur

I det siste har vi - vil jeg anta - alle hatt behov for å koble ut. Koble ut media, tanker og inntrykk. Det kan gjøres på forskjellige vis. Visesangeren Terje Nilsen fra Bodø synger i visa “Mjelle” om et sted for kontemplasjon:

Vess alle hadde funne sæ et Mjelle
Ei stille strand som fylte dem med fred
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet
Og tenk igjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en anna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
For bølgan som bryt brott oppover stranda
De trekk sæ stilt tebake kver en gang.

Dikteren Helge Stangnes skriver om å “Spekre firtom” at det er et artig arbeid, for da kan en innbille seg at spikeren er noe eller noen du irriterer deg over - “der fekk du den du, å hei og hå”. Jo, det er mange metoder å koble ut på. Jeg vil slå et slag for å dra på bærtur - i bokstavelig forstand, ikke metaforisk.

I skrivende stund har jeg vært og plukket både blåbær, molte og bringebær. Og jeg har samme opplevelsen av ekstrem RO hver gang. Jeg går inn i en slags transe, der alt som står i fokus er å plukke den sorten bær jeg er på tur etter. Jeg putter bare unntaksvis bær i munnen - alt skal i bøtta. Verden omkring forsvinner - alt dreier seg om å pelle bæra av lyngen, og samtidig lokalisere hvor neste molte eller blåbærris står. My mind goes blank, sier man på engelsk, og det er den beste beskrivelsen for det som skjer. Alle hverdagslige bekymringer, store som små, blir borte, eller i det minste skjøvet helt ut av fokus mens jeg er på tur. Og det kjennes faktisk godt. Inntrykk fra alle livets skjermer, mas fra alle hold blekner og svinner. Og så har man en hel del andre bonuser.

For det første får man frisk luft - det vil si, man inntar mange slags lukter og dufter man ellers ikke omgir seg med. Myrvann, lyng, trær, blomster - og bæra sjøl. Alt sammen odører som er naturlige og behagelige - i motsetning til det meste vi omgir oss med i det daglige.

For det andre får man mosjon. Rørt på seg. Trim. Hjertet slår litt raskere, lungene drar inn den før nevnte friske lufta i lange drag. Muskler bygges, fett forbrennes og ryggen styrkes.

For det tredje får man en naturopplevelse. Man gjør seg bedre kjent i landskapet der man går, enten man kjenner det fra før eller ikke - man oppdager alltid noe nytt, det er alltid en ny blomst, et tre, en fugl eller noe annet man ikke har sett der før, som beriker turen. Mygg og klegg som biter, lar jeg sitte til jeg har tømt plukkehanda i spannet, før jeg rolig dasker dem vekk - jeg nevnte følelsen av RO innledningsvis, gjorde jeg ikke?

For det fjerde - forutsatt at man er litt heldig - får man en bonus i form av sunne naturprodukter, fulle av vitaminer og antioksidanter, stort sett helt gratis. Blåbær er noe av det sunneste man kan spise - forskning viser at det kan ha positive forebyggende effekter for en mengde ting. Molter har man spist i uminnelige tider for sitt høye C-vitamininnhold.

For det femte: Man er med på å opprettholde en tusenårig tradisjon. Vi er så rike i dag at vi trenger ikke å være jegere, samlere eller fiskere - vi kan kjøpe alt ferdig på butikken eller torvet. Men vi mister helt klart noe da! Nærheten til det vi kommer fra - til naturen, til kildene for vår eksistens. Vi er - samme hvordan du ser det - ikke skapt for å traske på asfalt og stirre på skjermer. Disse tingene har bare eksistert de siste få generasjonene av menneskehetens historie, og er og blir fremmedelementer for oss.

Den roen jeg føler når jeg høster av naturens goder i juli og august er allikevel den sterkeste grunnen til å dra på bærtur. Selv tanker om hevn, hat, sorg og savn blir fjerne. Jeg tror ikke noen terrorister, uansett hvilken forskrudd -isme de påstår seg svoren til, noen gang har vært på bærtur. Jeg våger faktisk å påstå at den som en gang har vært på en skikkelig bærtur - fremdeles i bokstavelig forstand - vil aldri kunne begå en terrorhandling. Jeg våger også å påstå - uten belegg for det, mind you - at en bærtur er god traumebehandling. Som nevnt - du tømmer hodet for gørr, og fokuserer på en aktivitet som ikke har noen negative konsekvenser overhodet - tvert om er det god mentalhygiene på alle plan.

I 2012 blir derfor mitt mål dette: Jeg skal ta med meg folk på bærtur. Mennesker som trenger ro, harmoni, fokus, avslapning. Kanskje til og med folk jeg ikke kjenner, kanskje til og med nye nordmenn. Det får bli mitt bidrag til kulturbrubygging og mer inkludering- for å vise fram molteplassene sine må vel være toppen av åpenhet.

Veivalg...

Det hender jeg har elever med velutviklet sans for det lett absurde, burleske og ironiske. Disse leser ofte Pondus og andre tegneserier som er mynta på et voksent publikum. De spør ofte om vi lærere nyter å plage elever med lekser og prøver og desslike. Til det bruker jeg å svare at "Ja, siden du spør, så sto det mellom tannlege og lærer, men jeg hadde ikke karakterer gode nok til tannlegestudiet, så da måtte det bli lærer. Begge steder får man jo pine folk mot betaling." Disse elevene ler godt, mens andre lurer på hvor mye sant det er i et slikt utsagn. Så jeg laga da et engelsk dikt hvor jeg utdyper min yrkesvalgbegrunnelse.

What I became and why

What I would be when I grew up

I always knew so well

I wanted to become real bad

Give people pain and Hell.

I thought I'd sign up for a war

And shoot and bomb and kill

To massacre some villages

Would surely be a thrill.

Or I could be a gangster

And protect my family

With pistols and machine guns

Attack my enemy.

Or I could be a torturer

With Saddam Hussein

And pull out nails and teeth on people

Just to give them pain.

A dentist could be just my choice

I'd drill as much as I could

But people now, they floss and brush

So their teeth are now too good.

So I decided upon this

The ultimate bad-ass:

I give a lot of homework

In an English class.