På bærtur
I det siste har vi - vil jeg anta - alle hatt behov for å koble ut. Koble ut media, tanker og inntrykk. Det kan gjøres på forskjellige vis. Visesangeren Terje Nilsen fra Bodø synger i visa “Mjelle” om et sted for kontemplasjon:
Vess alle hadde funne sæ et Mjelle
Ei stille strand som fylte dem med fred
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet
Og tenk igjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en anna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
For bølgan som bryt brott oppover stranda
De trekk sæ stilt tebake kver en gang.
Dikteren Helge Stangnes skriver om å “Spekre firtom” at det er et artig arbeid, for da kan en innbille seg at spikeren er noe eller noen du irriterer deg over - “der fekk du den du, å hei og hå”. Jo, det er mange metoder å koble ut på. Jeg vil slå et slag for å dra på bærtur - i bokstavelig forstand, ikke metaforisk.
I skrivende stund har jeg vært og plukket både blåbær, molte og bringebær. Og jeg har samme opplevelsen av ekstrem RO hver gang. Jeg går inn i en slags transe, der alt som står i fokus er å plukke den sorten bær jeg er på tur etter. Jeg putter bare unntaksvis bær i munnen - alt skal i bøtta. Verden omkring forsvinner - alt dreier seg om å pelle bæra av lyngen, og samtidig lokalisere hvor neste molte eller blåbærris står. My mind goes blank, sier man på engelsk, og det er den beste beskrivelsen for det som skjer. Alle hverdagslige bekymringer, store som små, blir borte, eller i det minste skjøvet helt ut av fokus mens jeg er på tur. Og det kjennes faktisk godt. Inntrykk fra alle livets skjermer, mas fra alle hold blekner og svinner. Og så har man en hel del andre bonuser.
For det første får man frisk luft - det vil si, man inntar mange slags lukter og dufter man ellers ikke omgir seg med. Myrvann, lyng, trær, blomster - og bæra sjøl. Alt sammen odører som er naturlige og behagelige - i motsetning til det meste vi omgir oss med i det daglige.
For det andre får man mosjon. Rørt på seg. Trim. Hjertet slår litt raskere, lungene drar inn den før nevnte friske lufta i lange drag. Muskler bygges, fett forbrennes og ryggen styrkes.
For det tredje får man en naturopplevelse. Man gjør seg bedre kjent i landskapet der man går, enten man kjenner det fra før eller ikke - man oppdager alltid noe nytt, det er alltid en ny blomst, et tre, en fugl eller noe annet man ikke har sett der før, som beriker turen. Mygg og klegg som biter, lar jeg sitte til jeg har tømt plukkehanda i spannet, før jeg rolig dasker dem vekk - jeg nevnte følelsen av RO innledningsvis, gjorde jeg ikke?
For det fjerde - forutsatt at man er litt heldig - får man en bonus i form av sunne naturprodukter, fulle av vitaminer og antioksidanter, stort sett helt gratis. Blåbær er noe av det sunneste man kan spise - forskning viser at det kan ha positive forebyggende effekter for en mengde ting. Molter har man spist i uminnelige tider for sitt høye C-vitamininnhold.
For det femte: Man er med på å opprettholde en tusenårig tradisjon. Vi er så rike i dag at vi trenger ikke å være jegere, samlere eller fiskere - vi kan kjøpe alt ferdig på butikken eller torvet. Men vi mister helt klart noe da! Nærheten til det vi kommer fra - til naturen, til kildene for vår eksistens. Vi er - samme hvordan du ser det - ikke skapt for å traske på asfalt og stirre på skjermer. Disse tingene har bare eksistert de siste få generasjonene av menneskehetens historie, og er og blir fremmedelementer for oss.
Den roen jeg føler når jeg høster av naturens goder i juli og august er allikevel den sterkeste grunnen til å dra på bærtur. Selv tanker om hevn, hat, sorg og savn blir fjerne. Jeg tror ikke noen terrorister, uansett hvilken forskrudd -isme de påstår seg svoren til, noen gang har vært på bærtur. Jeg våger faktisk å påstå at den som en gang har vært på en skikkelig bærtur - fremdeles i bokstavelig forstand - vil aldri kunne begå en terrorhandling. Jeg våger også å påstå - uten belegg for det, mind you - at en bærtur er god traumebehandling. Som nevnt - du tømmer hodet for gørr, og fokuserer på en aktivitet som ikke har noen negative konsekvenser overhodet - tvert om er det god mentalhygiene på alle plan.
I 2012 blir derfor mitt mål dette: Jeg skal ta med meg folk på bærtur. Mennesker som trenger ro, harmoni, fokus, avslapning. Kanskje til og med folk jeg ikke kjenner, kanskje til og med nye nordmenn. Det får bli mitt bidrag til kulturbrubygging og mer inkludering- for å vise fram molteplassene sine må vel være toppen av åpenhet.
I det siste har vi - vil jeg anta - alle hatt behov for å koble ut. Koble ut media, tanker og inntrykk. Det kan gjøres på forskjellige vis. Visesangeren Terje Nilsen fra Bodø synger i visa “Mjelle” om et sted for kontemplasjon:
Vess alle hadde funne sæ et Mjelle
Ei stille strand som fylte dem med fred
Der de kunn sett sæ ned i ly av fjellet
Og tenk igjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en anna
Og sinte rop blitt overdøvd av sang
For bølgan som bryt brott oppover stranda
De trekk sæ stilt tebake kver en gang.
Dikteren Helge Stangnes skriver om å “Spekre firtom” at det er et artig arbeid, for da kan en innbille seg at spikeren er noe eller noen du irriterer deg over - “der fekk du den du, å hei og hå”. Jo, det er mange metoder å koble ut på. Jeg vil slå et slag for å dra på bærtur - i bokstavelig forstand, ikke metaforisk.
I skrivende stund har jeg vært og plukket både blåbær, molte og bringebær. Og jeg har samme opplevelsen av ekstrem RO hver gang. Jeg går inn i en slags transe, der alt som står i fokus er å plukke den sorten bær jeg er på tur etter. Jeg putter bare unntaksvis bær i munnen - alt skal i bøtta. Verden omkring forsvinner - alt dreier seg om å pelle bæra av lyngen, og samtidig lokalisere hvor neste molte eller blåbærris står. My mind goes blank, sier man på engelsk, og det er den beste beskrivelsen for det som skjer. Alle hverdagslige bekymringer, store som små, blir borte, eller i det minste skjøvet helt ut av fokus mens jeg er på tur. Og det kjennes faktisk godt. Inntrykk fra alle livets skjermer, mas fra alle hold blekner og svinner. Og så har man en hel del andre bonuser.
For det første får man frisk luft - det vil si, man inntar mange slags lukter og dufter man ellers ikke omgir seg med. Myrvann, lyng, trær, blomster - og bæra sjøl. Alt sammen odører som er naturlige og behagelige - i motsetning til det meste vi omgir oss med i det daglige.
For det andre får man mosjon. Rørt på seg. Trim. Hjertet slår litt raskere, lungene drar inn den før nevnte friske lufta i lange drag. Muskler bygges, fett forbrennes og ryggen styrkes.
For det tredje får man en naturopplevelse. Man gjør seg bedre kjent i landskapet der man går, enten man kjenner det fra før eller ikke - man oppdager alltid noe nytt, det er alltid en ny blomst, et tre, en fugl eller noe annet man ikke har sett der før, som beriker turen. Mygg og klegg som biter, lar jeg sitte til jeg har tømt plukkehanda i spannet, før jeg rolig dasker dem vekk - jeg nevnte følelsen av RO innledningsvis, gjorde jeg ikke?
For det fjerde - forutsatt at man er litt heldig - får man en bonus i form av sunne naturprodukter, fulle av vitaminer og antioksidanter, stort sett helt gratis. Blåbær er noe av det sunneste man kan spise - forskning viser at det kan ha positive forebyggende effekter for en mengde ting. Molter har man spist i uminnelige tider for sitt høye C-vitamininnhold.
For det femte: Man er med på å opprettholde en tusenårig tradisjon. Vi er så rike i dag at vi trenger ikke å være jegere, samlere eller fiskere - vi kan kjøpe alt ferdig på butikken eller torvet. Men vi mister helt klart noe da! Nærheten til det vi kommer fra - til naturen, til kildene for vår eksistens. Vi er - samme hvordan du ser det - ikke skapt for å traske på asfalt og stirre på skjermer. Disse tingene har bare eksistert de siste få generasjonene av menneskehetens historie, og er og blir fremmedelementer for oss.
Den roen jeg føler når jeg høster av naturens goder i juli og august er allikevel den sterkeste grunnen til å dra på bærtur. Selv tanker om hevn, hat, sorg og savn blir fjerne. Jeg tror ikke noen terrorister, uansett hvilken forskrudd -isme de påstår seg svoren til, noen gang har vært på bærtur. Jeg våger faktisk å påstå at den som en gang har vært på en skikkelig bærtur - fremdeles i bokstavelig forstand - vil aldri kunne begå en terrorhandling. Jeg våger også å påstå - uten belegg for det, mind you - at en bærtur er god traumebehandling. Som nevnt - du tømmer hodet for gørr, og fokuserer på en aktivitet som ikke har noen negative konsekvenser overhodet - tvert om er det god mentalhygiene på alle plan.
I 2012 blir derfor mitt mål dette: Jeg skal ta med meg folk på bærtur. Mennesker som trenger ro, harmoni, fokus, avslapning. Kanskje til og med folk jeg ikke kjenner, kanskje til og med nye nordmenn. Det får bli mitt bidrag til kulturbrubygging og mer inkludering- for å vise fram molteplassene sine må vel være toppen av åpenhet.
