Odd Walters viderverdigheter

Odd Walters viderverdigheter

onsdag 19. januar 2011

Romantikaren

Dette er mitt første forsøk på skjønnlitteratur i kort form - siden fortellende stiloppgaver på videregående (tør ikke kalle dette en novelle). Jada, jeg har skrytt av at jeg har bøker å skrive (er i gang! tar bare litt tid!), men av en eller annen grunn (host) følte jeg meg utfordret...


Av en eller annen ANNEN merkelig grunn kom teksten til meg på nynorsk. Det var i seg sjøl litt artig.


God lesning.


Romantikaren

Er du ein romantikar? hadde ho spurd, og han hadde vorte svar skuldig. Han var ikkje sikker på hva ho la i det, og ho utdjupa det heller ikkje. Fanken heller, han visste ikkje kva han la i det sjølv. Viss han no likte måneskinn, nysnø, solnedgangar, robåtar, blomsterenger, strand og fjære, antikvariat, marknader og torg, brune pubar og små kaféar - var han då ein romantikar? Han la saman dei tørre kleda på stativet - på autopilot, nesten medvitslaus medan tankane surra.

Ho hadde stilt spørsmålet over telefon. Han meinte at han høyrde eit smil, noko leikent attom orda, men kunne ikkje avgjere om ho tykte romantikarar var sjarmerande eller latterlege. Kvifor gjorde ho han så usikker? Kvifor var det så riktig å svare rett? Kva var det ho heldt på å gjere med han? Han kjende han blei svolten av dette. Han måtte snart lage seg noko å ete, men han måtte leggje kleda i skåpa først.

Han var ikkje redd for klisjéar. Han hadda klappa då flyet landa på hans første sydentur, han hadde gått seg på dei vanlege turistfellene dei få gongane han hadde reist nokon stad. Han feira besteborgarleg jul, følgde tradisjonar og hadde vore i Legoland med ungane - sjølv om han inst inne visste at teltferie med fisketurar ville vore like artig (og billigare!), så skulle no ungane  ha noko å fortelje om når skuleåret byrja som var litt stas og status. Han innsåg det - han hadde vorte bra konform, sjølv om dei gamle prinsippa kunne blenkje med store varsellamper baki hovudet hans. Men mykje av det han hadde tenkt og meint før var kantete og kvasst. Samfunnet og vaksenlivet slipa ned slike kantar, som båra gjer med berget over tid. Kleda var komne i skåpa, og han sette seg ned med eit glas melk og ei brødskive.

Men kva så?!?! manna han seg opp. - Om han hadde vorte redd for å bryte tradisjonar og konvensjonar, om han brydde seg urlite om kva naboane sa, om han heldt fast ved det som virka (if it works, why fix it?) - å vere firkantig inntil det eksperimentelle kunne funke i visse periodar av livet, men som far opplevde han det som vanskeleg. Han tygde tenksamt på den tørre brødskiva med kvitost. Kjøpe nytt brød i morgon.

Men kvifor kom desse tankane om konformitet og prinsipp opp? Ho hadde berre spurd om han var romantikar? Og då slo det han: Sjølvsagt var han det. Måten eit slikt spørsmål sette i gang dagdraumar og argumentrekkjer på ein gong. Planar og moglege hendingsforløp som han måtte setje mentale vegsperringar for, før dei leidde han for langt bort frå kjernen, fauk til alle kantar - kva om eg... det var bra fint den gongen, det må eg gjere igjen... til sommaren og hausten hadde det vore fint å... eg skal ta ungane med på... og tenk om... kanskje... ho vil... ho... HO... HO..! Han tømde glaset. Melka var ikkje kald lenger.

Jau, han var ein romantikar. Drøymande og distré. Rett nok realistisk romantikar - hans indre bygdekino kunne spele av fine håp og hendingar i regn jamvel som sol. Det skulle ikkje meir til enn eit spørsmål (ja, var det no sjølve spørsmålet?) før han oppsøkte landet kor alt er mogleg... og gløyme alt anna...

Minstejenta kom inn i stova med ein kvitost mellom hendene. Han måtte berre spørje. “Eg fann han på badet”, svara ho likefram. Frå kjøkkenet ropte eldsta: “Pappa, kva gjer handdukane i kjøleskåpet?”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar